torsdag 28. juli 2016

The Bell Jar av Sylvia Plath - Bok nr. 2 i mitt lille leseprosjekt

LESEVERDIG KLASSIKER

Amerikanske Sylvia Plath er beskrevet som én av de mest innflytelsesrike poetene i forrige århundre. Kjent, og kanskje vel så mye beskrevet, er det også at hun tok sitt eget liv, 30 år gammel. I tillegg til poesi og noveller, skrev Plath én roman, The Bell Jar, som ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas rett før hun døde i 1963. 


Denne boken valgte jeg som en del av mitt eget lille leseprosjekt: Å lese bøker av forfattere det ofte refereres til i annen litteratur. Virginia Woolf og To the Lighthouse var første bok ut i denne sammenhengen. En annen ting disse forfatterne har til felles, er at de ofte nevnes i feministisk sammenheng. Da The Bell Jar ble relansert under Plaths eget navn i 1966, gjorde den henne til et feministisk ikon.

"It was a queer, sultry summer, the summer they electrocuted the Rosenbergs, and I didn't know what I was doing in New York." Slik begynner Sylvia Plaths roman, og setter grunntonen for den videre handlingen. Innledningen gir ikke bare rammen for sted, men også tid, gjennom å referere til en historisk hendelse. "The Rosenbergs"  som Esther snakker om er Julius og Ethel Rosenberg, et amerikansk ektepar som ble dømt til døden for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I juni 1953 ble ekteparet henrettet i New Yorks Sing Sing- fengsel, og hendelsen sammenfaller altså med Esthers opphold i New York.

Esther Greenwood er en ung kvinne på 19 år som kommer fra ganske enkle kår. Sammen med flere andre jenter er hun i New York etter å ha vunnet en skrivekonkurranse i et moteblad. Premien er én måneds jobb og opphold i New York med alle utgifter betalt, og ellers fri tilgang til vakre klær, moteshow, skjønnhetspleie, samt store muligheter for å møte viktige, innflytelsesrike mennesker - alt en ung pike burde begjære. Men ikke Esther Greenwood.
I guess I should have been excited the way most of the other girls were, but I couldn't get myself to react. I felt very still and very empty, the way the eye of a tornado must feel, moving dully along in the middle of the surrounding hullabaloo. (s. 2)
Coveret til førsteutgaven er beskrivende
for Esthers tilstand.
Denne beskrivelsen er et godt bilde på tilstanden Esther befinner seg i, for det blir etter hvert åpenbart at den unge jenta er deprimert. Hun vil gjerne skrive, men orker ikke. Ønsker å te seg som de andre jentene hun tilbringer tiden i New York sammen med, men klarer ikke, føler at hun ikke passer inn noen steder. Som leser opplever man at Esther har et distanserte forhold til omgivelse rundt seg. Hun observerer, men klarer ikke delta. Etter hvert blir det klart at tittelen på boken henviser til nettopp denne følelsen av distanse. Et stykke ut i boken forteller Esther hvordan hun har det, at det er som om hun lever innesperret i en glassklokke. Alt hun opplever, opplever hun gjennom veggen av glass.
If Mrs Guinea had given me a ticket to Europe, or a round-the-world cruise, it wouldn't have made one scrap of difference to me, because wherever I sat - on the deck of a ship, or at a street café in Paris or Bangkok - I would be sitting under the same glass bell jar, stewing in my own sour air. (s. 178)
Da Esther kommer hjem fra oppholdet i New York, blir tilstanden hennes gradvis forverret. Hun glir stadig dypere ned i depresjonen, og dragningen mot døden blir stadig sterkere.

Nå kan dette høres ut som deprimerende lesing, men det er det absolutt ikke. Det er en sterk historie om en ung pikes kamp for å tilpasse seg et samfunn med rigide rammer, og en kvinnerolle hun ikke kjenner seg bekvem med. The Bell Jar er en selvbiografisk roman, noe som også skal være grunnen til at den først ble gitt ut under pseudonym. At mye av det Plath skriver om er selvopplevd, er sikkert med på å gjøre Esthers stemme enda mer troverdig. Men Sylvia Plath var uten tvil en svært dyktig forfatter. Språket hennes er totalt fritt for klisjeer, og de språklige bildene så treffende, at jeg kjenner jeg får lyst til å lese både novellene og diktsamlingene hennes også.

Neste bok ut i mitt lille leseprosjekt er Simone de Beauvoirs The Second Sex, en skikkelig murstein på nesten 800 sider. Det skal bli interessant ...


Forlag: Faber and Faber
Utgivelsesår: 2005 (Første gang 1963)
Sideantall: 234


Kilder:
Mitt leseeksemplar kjøpt fra Bokklubben
The Poetry Foundation
The Guardian

tirsdag 12. juli 2016

Hva slags bøker får DEG hekta?

Har du opplevd å bli så revet med av en bok at du glemmer alt rundt deg? En bok du bare ikke kan legge fra deg, selv om du vet at du har mye annet du burde få gjort, eller at du skal opp og på jobb om noen få timer? Allikevel vil du bare lese litt til. Bare ut dette kapittelet. Eller hvorfor ikke ta med neste kapittel i samme slengen, når du først er i gang? Da vet du hva jeg snakker om - Du har blitt hekta!
Disse to bøkene fikk meg hekta.
Jeg husker første gang jeg ble skikkelig hekta. Husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg gikk fortsatt på barneskolen. Jeg leste mye. Faktisk det meste jeg kom over, og hvor jeg enn var. Det ble kommentert av oldeforeldre og besteforeldre. En kommentar som til stadighet kom var: "Hva studerer du til da, til å bli prest?" Vel, mye av det jeg leste ville neppe fått innpass som pensum i teologi. For det var variert lesestoff, alt fra Aurora og Sokrates til føljetonger i ukebladene som bestemoren min kjøpte hver uke.

Men så fikk jeg en bunke bøker av farmoren min. De var etter pappa. I denne bunken, blant Hardy-guttene og Stompa, lå to Frøken Detektiv-bøker. Når jeg ser forsiden på disse bøkene i dag, kan jeg enda føle den lesegleden jeg opplevde den gang. Og så var det gjort - Jeg var hekta på Detektiv Nancy Drew og hele hennes spennende univers. Jeg slukte historiene om Nancy og venninnene hennes George og Bess, husholdersken Hannah, advokatfaren Carson Drew og kjæresten Ned Nickerson, med en enorm apetitt. Hadde jeg fått en ny Nancy Drew-bok mellom hendene, var jeg ikke tilsnakkendes før jeg hadde lest siste side. Hvor mange Nancy Drew-bøker jeg endte opp med å lese til slutt vet jeg ikke, men det er mange. Jeg hadde favoritter som jeg leste om igjen flere ganger. Som voksen fant jeg ut at Carolyn Keene bare var et pseudonym, og at bøkene ble skrevet av flere forskjellige forfattere, såkalte ghost writers. Kanskje derfor jeg likte noen av bøkene bedre enn andre?

Da jeg begynte på ungdomsskolen, begynte jeg å bli klar for noe nytt. Frøken Detektiv hadde gitt meg smaken på krim, så det var der interessen min hovedsakelig lå. Jeg var så heldig å ha verdens beste engelsklærer på ungdomsskolen, og hun introduserte meg for min neste krimlidenskap, Agatha Christie, ved å gi meg boken Murder in Mesopotamia. Siden den gang har Hercule Poirot, Miss Marple og Tommy og Tuppence gitt meg utallige timer med pur leseglede. Engelsk landsbyliv, te- og barneselskaper med døden til følge, lik i bibliotek og lukkede rom, samt Agatha Christies intrikate plott som gjorde det helt umulig å finne ut hvem morderen var - Jeg elsket det.


I dag leser jeg veldig variert, selv om krim fortsatt har en helt egen plass i lesehjertet mitt. Jeg blir ikke like ofte hekta lenger, det har vel noe med at man har lest så mange bøker og mye blir likt. Men heldigvis finnes det fortsatt bøker som griper meg og ikke slipper taket før jeg er ferdig. 
Som J.K. Rowlings Harry Potter-serieJohn Williams Stoner, og Jojo Moyes' Me Before You, for å nevne noen. Så hva er det som gjør at en bok griper fatt i deg? Det kan være så mange forskjellige ting. Men jeg har i det siste kommet frem til at noe av det viktigste for meg, må være at jeg bryr meg om karakterene. At de vekker et engasjement i meg.

Og Frøken Detektiv-bøkene mine? De har jeg i en pappeske i boden. Jeg klarer ikke å kvitte meg med dem. Det hender jeg tar de fram, ser på de forskjellige forsidene og husker hvordan det var å lese dem.                         Det er som å hilse på gamle venner. 


                  


mandag 4. juli 2016

Slutten for det røde mennesket - Tiden second hand av Svetlana Aleksijevitsj

I 2015 vant den hviterussiske journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevitsj Nobelprisen i litteratur. Aleksijevitsj har skrevet flere dokumentariske bøker om sovjettiden. Hun debuterte i 1985 med boken Krigen har intet kvinnelig ansikt.


Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har lest mye nobelprisvinnende litteratur, men omtaler av Svetlana Aleksijevitsj bøker om sovjettiden ga meg lyst til å gjøre noe med det. Jeg valgte å begynne med den siste boken i syklusen som blir kalt "Utopiens stemmer": Slutten for det røde mennesket - Tiden second hand. 

Bakgrunnen for valget mitt var ganske enkelt at jeg var nysgjerrig på temaet Sovjetunionen og kommuniststaten. En viss formening om det hadde jeg jo, via historieundervisningen på skolen (ja, jeg fulgte faktisk med i historietimene), og diverse dokumentarer på TV. Sovjet var mye i fokus gjennom mesteparten av min oppvekst, hvor den kalde krigen fortsatt til tider kunne være iskald. Det var stadig spenninger mellom øst og vest frem mot slutten av 80-tallet. Atomkrig var noe jeg fryktet som ungdom. Sting satte blant annet ord på dette i låta Russians fra 1985, når han sang "I hope the Russians love their children too." Jeg krysset fingrene for det samme.

Slutten for det røde mennesket er det enkeltmenneskets perspektiv som står i fokus. Som Aleksijevitsj så vakkert formulerer det selv i innledningen:
 Jeg skriver, og korn for korn, smule for smule, leter jeg frem historien om den "hverdagslige" sosialismen ... den "indre" sosialismen. Om hvordan den levde i menneskets sjel. Jeg trekkes alltid mot dette lille området - mot enkeltmennesket. I virkeligheten er det der alt skjer. (s. 9 - 10)
Og det er en imponerende samling vitnesbyrd Aleksijevitsj har samlet over flere år. Hun har snakket med folk fra alle lag i samfunnet - leger, studenter, musikere, soldater, gjestearbeidere og flyktninger. Mange av historiene fra blant annet Stalintiden og andre verdenskrig, er grusom og hjerteskjærende lesing. Det er beskrivelser av tortur og henrettelser som i all sin gru viser hvor utspekulert onde mennesker faktisk kan være. Beretninger om det brutale livet i fangeleirene hvor millioner av politiske fanger ble sendt for å gjøre straffearbeid. Det er historier om angiveri, i et samfunn hvor man ikke kan stole på noen. Hvem som helst kan falle deg i ryggen, en nabo, et familiemedlem - det fortelles sågar om en mor som angir sin egen sønn. En enkelt kommentar som kunne tolkes som kritikk av systemet, var nok til en arrestasjon. Barn av de såkalte "folkefiendene" ble tatt fra slektninger med makt og plassert på barnehjem, hvor de ofte ble behandlet svært dårlig - trakassert og hånet som straff for foreldrenes "svik".

Så hvordan kan man da forstå at mange russere i dag er svært bitre, og ønsker seg tilbake til Sovjetunionens og kommunismens storhetstid?  Jeg har mange ganger undret meg over at det til tider snakkes om perestrojka, glasnost og Gorbatsjov med slik forakt. Forklaringen finner man i flere av vitnesbyrdene i denne boka. For for de fleste ble livet på mange vis verre etter Sovjetunionens fall. Folk gikk fra å ha lite til ingenting. Oppløsingen av Sovjetstaten førte til en kraftig økning i arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Mange har knapt til salt i maten, samtidig som noen få mennesker med sterke bånd til staten har slått seg opp og blitt steinrike, de såkalte oligarkene. En kvinne uttrykker det slik: "Stakkars dem som er født i Sovjetunionen, men må leve i Russland." (s. 439) Som en annen kvinne sier:
Og hvorfor skulle jeg elske mitt fedreland nå? De lovet oss et demokrati, det var når alle hadde det bra. At alt var rettferdig.. Ærlig. Men alt dette var et bedrag ... Mennesket er et støvkorn ... et støvkorn ... Det eneste er at butikkene er fulle av alt mulig nå. Kjøp! Kjøp! Under sosialismen var det ikke slik. Jeg er naturligvis bare en enkel sovjetkvinne ... Ingen hører på meg lenger, for jeg har ingen penger. Hadde jeg hatt penger ville pipen fått en annen lyd. Da ville de vært redd meg ... sjefene ... I dag er det pengene som styrer ... (s. 524)
Det tegnes et dystert bilde av nåtidens Russland. Det fortelles om den brutale behandlingen av gjestearbeidere og flyktninger fra stater som tidligere var en del av Sovjetunionen. Om et omfattende alkoholmisbruk blant mennesker uten håp. Og i kjølvannet av store sosiale forskjeller og fattigdom, en oppblomstring av nasjonalisme og rasistisk motiverte drap på minoriteter. De som er satt til å styre er ikke til hjelp, de er kun opptatt av å mele sin egen kake. De nye "føydalherrene" som enkelte i boken kaller dem.

Etter innledning av forfatteren er boken delt i to hoveddeler: Apokalypse som trøst og Tomhetens fortryllelse. Historiene i boka blir gjengitt som monologer, akkurat slik de har blitt fortalt. Her trer Aleksijevitsj selv til side, og blir bare synlig via enkelte tilleggskommentarer som står i kursiv. Jeg har måttet lese boken stykkevis og delt, har trengt pauser underveis. Det har vært mye å ta innover seg, så mange historier og sterke inntrykk, at jeg har hatt behov for tid til ettertanke. 

Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste for alle som er interessert i å få et innblikk i livet under og etter Sovjettiden, og samtidig få en bedre forståelse for situasjonen i dagens Russland. Det har vært en lærerik leseopplevelse.


Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2015 (2013)
Sideantall: 581



Kilder:
Mitt eget leseeksemplar (Pocketutgaven)