To Kill a Mockingbird - Harper Lee

Klassiker som berører sterkt

Harper Lees berømte Pulitzervinnende klassiker fra 1960 er nok velkjent for de fleste. Jeg har lenge tenkt at dette er en bok jeg må lese, og etter all kontroversen og oppmerksomheten rundt utgivelsen av oppfølgeren (om man kan kalle den det), Go Set a Watchman, kjente jeg at det var tid for å sette tanke ut i handling.
                                               

To Kill a Mockingbird (Drep ikke en sangfugl) tar oss med til Alabama, USA i 1930-årene. Historien fortelles gjennom Scout Finchs alltid årvåkne og granskende øyne. Scout er fem år, nesten seks, første gang vi møter henne. Hun og storebroren Jem møter Dill som skal tilbringe sommerferien hos tanten sin, som er Finch-barnas nabo. Dill har en velutviklet fantasi, og hans inntreden i livene deres fører Finch-barna ut på eventyr i deres egen bakgård.

Scout og Jems far, Atticus Finch, er enkemann og jobber som advokat. Da Atticus får jobben med å forsvare en farget mann som er anklaget for å ha voldtatt en hvit kvinne, innebærer det at Scout og Jems stort sett bekymringsløse tilværelse er over. Brått må de forholde seg til voksne menneskers tilkortkommenhet og smålige ondskap.

                                            

To Kill a Mockingbird handler i stor grad om rasisme og diskrimineringen av fargede i Sørstatene i tiden historien er lagt til, men den forteller vel så mye om fordommer generelt og behovet mange har for å distansere seg fra enkelte mennesker eller grupper. Trangen til å dømme andre, og skille mellom "dem" og "oss",  behovet for å putte folk i bås. (Herunder også kjønnsroller - Scout får hele tiden beskjed at hun må oppføre seg mer som en jente). Atticus Finchs' søster Alexandra bruker uttrykket "trash" om en gutt som Scout ønsker å ha med hjem på besøk. Alexandra understreker at Finch-familien har en viss "bakgrunn", og dermed ikke kan omgåes folk av alle slag. Etterpå er Scouts nøkterne refleksjon rundt denne rangeringen av mennesker rørende i sin enkelhet.

- Nei, alle er nødt til å lære, ingen er født med at de kan. Han der Walter er så skarp som bare det, han bare kommer etter av og til fordi han må hjelpe pappan sin. Ingenting i veien med ham. Næ, Jem, jeg tror det er bare én slags folk. Folk. (s. 219)

Så hva er det som gjør denne boken så bra? Mye ligger i Harper Lees evne til å skrive frem miljøet og atmosfæren i en mindre sørstatsby i midten av 30-årene. Jeg har aldri fysisk vært i Alabama, men etter å ha lyttet til To Kill a Mockingbird, føler jeg at jeg har vært der likevel. Det beste av alt er måten hun klarer å bringe karakterene til liv for leseren. Mye av dette gjøres gjennom dialogene i boken - her føler jeg at Lee mesterlig lever opp til forfatterrådet "Show, don't tell". For det er i stor grad gjennom Scout og Jems samtaler seg imellom, deres vitebegjærlige spørsmål til faren, samt Atticus' kloke og innsiktsfulle svar, at karakterene deres trer så tydelig frem. Måten karakterene handler på i forskjellige situasjoner, er også med på å underbygge det bildet dialogene tegner. 

For å bruke et muligens forslitt uttrykk, så er To Kill a Mockingbird en fantastisk perle av en bok, og temaene den tar opp har fortsatt relevans for vår tid. Jeg har ennå ikke gjort meg opp en mening om jeg vil lese oppfølgeren. Med tanke på den blandede mottakelsen boken har fått, og ikke minst de noe suspekte omgivelsene rundt manuset som plutselig "dukket opp", tror jeg at lar det være. Så får heller denne perlen fortsette å skinne helt for seg selv.

Jeg må også legge til at skuespilleren Sissy Spacek gjør en super jobb som oppleser av boken, noe som hever lytteopplevelsen mange hakk. Lydboken har jeg lastet ned fra Storytel.

Forlag: Random House UK

Lyttetid: 12 timer og 10 minutter

Kilder:

Lydbok på Storytel

Drep ikke en sangfugl - eksemplar i Nasjonalbibliotekets samling:

http://www.nb.no/nbsok/nb/b7cb850fadc2e2d02fb7891bfdefe690?index=1#2

Artikkel fra The New Yorker

Flere om boken:

Tine
Mari

Braut med bok