lørdag 27. februar 2016

Pretty Girls - Karin Slaughter

Slaughter i storform!

Jeg hadde egentlig tenkt jeg ikke skulle si noe om denne boken. Det har vært mange innlegg om Karin Slaughters bøker på denne bloggen i det siste, og jeg tenker det er lurt med litt variasjon. Men så var det noe med denne boken som fenget såpass at jeg velger å si litt om den allikevel. Må også nevne at Karin Slaughter er en av hovedattraksjonene på Krimfestivalen som finner sted i Oslo neste uke, fra 3. - 5. mars.

De av dere som har lest noen av innleggene mine om Slaughters bøker, vil ha fått med dere at jeg likte veldig godt den frittstående Cop Town fra 2014. Jeg har ikke vært like begeistret for de første bøkene i Grant County-serien, som også er de første bøkene Slaughter har skrevet. Det har blant annet noe med samhandlingen mellom noen av hovedkarakterene å gjøre, hvordan de til tider handler "out of character", slik jeg opplever det.

Så i stedet for å fortsette videre på GC-serien, gikk jeg over til en nyere bok. Pretty Girls er én av Karin Slaughters frittstående bøker, og ble utgitt i 2015. Nyhetsbildet i Atlanta er preget av letingen etter en ung jente som er forsvunnet. For Claire og Lydia ripper saken opp i gamle sår. 20 år tidligere forsvant storesøsteren deres, Julia, etter en kveld på byen. Saken har aldri blitt oppklart, og alle spor slutter ved utestedet der Julia sist ble sett. Julias forsvinning river familien hennes i stykker, Claire og Lydia har ikke hatt kontakt på mange år. Da Claires ektemann blir drept, gjør Claire en rekke urovekkende oppdagelser. Oppdagelser som gjør det nødvendig at hun gjenopptar kontakten med Lydia. Sammen havner de på sporet av hva som skjedde med Julia den gangen for 20 år siden. Og sannheten skal vise seg å være verre enn de noen gang hadde forestilt seg.

Jeg synes karakterene sitter mye bedre i denne boken enn i GC-bøkene jeg har lest hittil. Det er tre troverdige fortellerstemmer her: Claire, Lydia, og deres far gjennom dagbøker han har skrevet hvor han henvender seg til den forsvunne datteren Julia. Disse skildringene fra farens synsvinkel som er preget av en overveldende sorg, og en uavbrutt søken etter svar på hva som har skjedd med datteren, er hjerteskjærende lytting. De maner frem bildet av en sammensveiset og lykkelig familie, dog med sine utfordringer som alle andre, og den knusende effekten Julias forsvinning har på lykken og det sterke samholdet.
On the day we signed our divorce papers, your mother told me that her only hope was that one day we would find your body. That was what she clung to, the idea that one day, eventually, we could lay you down at your final resting place.   
I said that we might just find you in Chicago or Santa Fe or Portland or some artistic commune that you wandered off to because your were always a free spirit. 
 Your mother was not surprised to hear me say this. This was a time when the pendulum of hope still swung back and forth between us, so that some days she took to her bed with sorrow and some days she came home from the store with a shirt or a sweater or a pair of jeans that she would give you when you returned home to us.(Fra Utdrag på Amazon)
Det er godt driv i handlingen, bortsett fra noen sekvenser som drar ut i langdrag når det er som mest spennende. Historien avsløres bit for bit i vekslingen mellom de forskjellige fortellerstemmene. Det er spennende, der er humor, det er gripende og det er grusomt. En del av voldsbeskrivelsene synes jeg godt kunne vært utelatt. Det er mange av dem, og etter hvert kjenner jeg at jeg blir fysisk kvalm av å høre på. Jeg forstår at forfatteren ønsker å få frem hvor ille det faktisk er, men det kommer til et punkt, for min del i alle fall, hvor jeg kjenner at det er mer enn nok.(Nå kan det hende jeg er av den sarte typen, det må sies at jeg ikke orker filmer med altfor mye vold). Da er det deilig når synsvinkelen flyttes tilbake til jentenes sobre far, hvor de sterkeste og mest gripende skildringene er å finne, og fortellertalentet til Slaughter trer enda tydeligere frem.

Alt i alt er det tommel opp for denne boken!

Forlag: Random House UK
Utgivelsesår: 2015


Kilder:
Lydboken på Storytel
http://www.karinslaughter.com/all-books/pretty-girls/
Leseutdrag på Amazon



5 kommentarer:

  1. Det er det jeg sier, jeg har ikke lest noe av Karin Slaughter ennå, men har alltd hatt lyst til det. Må man lese bøkene hennes i kronologisk rekkefølge eller er det fritt frem?

    SvarSlett
  2. Hun har to serier som etter hvert knyttes sammen, disse tror jeg er best å lese kronologisk. Men jeg vil anbefale deg å begynne med de siste bøkene hun har skrevet, Cop Town(Finner ikke noen norsk tittel på denne) og Pretty Girls(De vakreste), de er frittstående og er de jeg hittil har syntes er best. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ok, skal undersøke forfatterskapet hennes nærmere, før jeg bestiller. Og det gjør ikke noe om at jeg må lese engelsk. Personlig foretrekker jeg engelske bøker:)

      Slett
  3. Har heller ikke lest noe av henne, men kunne absolutt tenke meg dette og din omtale gjorde det mer fristende. Takk. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Har likt godt flere av de nyeste bøkene hennes. Takk for at du kom innom, og tok deg tid til å lese :)

      Slett