Det vokser et tre i Mostamägg - Britt Karin Larsen

Lavmælt og vakkert

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Britt Karin Larsens triologi om taterne, men så ble det altså serien hennes om folket på Finnskogen jeg gikk i gang med først. Et nytt bekjentskap som jeg definitivt har tenkt å følge opp videre.

I Mostamägg bor den utstøtte Taneli. Det sies at bjørnejegeren har drap på samvittigheten, og dermed ønsker ingen å krysse hans sti. En ung kvinne med et uekte barn søker allikevel tilflukt hos ham, for å slippe unna øvrighetens fordømmelse. Kvinnen fremstår som navnløs da vi blir kjent med henne, men hun tar etter hvert navnet Lina. Sammen prøver de to utstøtte å bygge en fremtid sammen. Et symbol på fremtidshåpet er treet som må være det det refereres til i bokens tittel. Lønnetreet som Taneli i nattens mørke graver opp ved storgården Lauvåsen og planter i Mostamägg for å glede Lina.

Lina er bare én av flere fortellerstemmer vi følger i denne boken. De forskjellige fortellerne har én eller annen tilknytning til hverandre.Vi blir blant annet kjent med Valkola-Kaisa. En klok kone som har et inngående kjennskap til plantenes helbredende og stimulerende egenskaper. Samtidig er hun gudfryktig, hun er "fast i troen på den Herre Jomala". En gang hadde Kaisa selv familie, men ektemannens drikking endte i tragedie, så nå går hun rundt og hjelper andre. Så er det gjestgiverens sjenerte datter, Lisa. Hun som har brutt med sin tilblivende ektemann, fordi kjærligheten til den unge presten som har flyttet til bygda er så mye sterkere. Problemet er bare at presten allerede er en gift mann.

Boken har et mangfoldig persongalleri. Vi følger flere av de varmblodige kvinnene av finnefolket. Det går gjetord om skjønnheten hos disse kvinnene, og selv gjestgiverens datter, Lisa, skal ha finneblod i seg, etter moren. Mange av kvinnene sliter med drikkefeldige og utro menn. Vi er i de dype skogene mellom Hedmark og Värmland, på grensen mellom Sverige og Norge, eller Nörrje,som skogfinnene kaller det. Fordommene er mange blant bygdefolket når det kommer til skogfolket, som er en minoritet i området. De blir sett på som hedninger, og hånes for så vel språk som at de lukter røyk fra ovnen i røykstua. Mange skogfinner drømmer om Amerika, det forjettede land, der alle har like muligheter. For der fordommene rår, skal det godt gjøres å endre fremtidskursen. Som for finnebarna som leser til konfirmasjon:

For de fleste av dem blir det bare å sitte der, uten å bli hørt, samme hvor godt de har prøvd å forberede seg, for presten har ikke tid til å stille spørsmål til dem alle, og først og fremst er det bygdeungene som får lov å svare riktig på prestens spørsmål. For finneungene, som kommer bare av plikt, hva kan man vel vente at de skal kunne drive det til her i verden? (Side 335/361 på Storytel, Ebok-utgaven)

Naturen og skogfolkets samspill med den, har hele veien en viktig rolle i historiene. Lina tenker at det er naturen en kan stole på, ikke menneskene. For henne har den gitt mat og ly, imens menneskene har støtt henne bort.

Leppene beveger seg, hun ber til den Herre Jomala, til trærne, til steinene, de som aldri har gjort henne noe vondt, men ønsket henne velkommen overalt, alltid. Hun kjenner mennesker som har snudd på slike veier, som aldri gikk helt fram til det som ga dem angst, men hun vet hun må fram, og vil ikke den myke mosen og glitteret i lauvet gjøre alt for å lindre smerten hennes, kanskje? Mennesket, det kan ingen stole på, men har mosen langs en sti noen gang sviktet? (Side 349/361 på Storytel, Ebok-utgaven)

Språket er poetisk og maner til ettertanke, man finner en ro i denne boken. Det er som å vende tilbake til røttene, de røttene skogfinnene helt klart er så mye nærmere en de som håner dem og holder dem på avstand. Skogfolket er et varmblodig og gjestmildt folk. Larsens fortellinger om dem er både hjertevarmende og grusomme, og begge deler virker like naturlig. For det er også slik naturen er - den både gir og tar.

Det vokser et tre i Mostamägg er første bok i serien om Finnskogfolket.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016 (Storytel) - Første gang 2013

Spilletid: 4 t 45 m

Kilder:
Lese- og lytteutgaven på Storytel.
Cappelen Damm

Flere om boken:
NRK kultur
KNIRK
Tones bokmerke
Anitas blogg

Krimfestivalen 2016 - Dag 1

Helt siden Krimfestivalen i Oslo startet opp i 2012 har jeg hatt lyst til å delta, men har aldri kommet så langt. Jeg har lest mengder av krim opp igjennom årene. En forkjærlighet for nettopp bøker om forbrytelser, og oppklaringen av disse, begynte tidlig med serien om Frøken Detektiv. I år lot jeg ikke sjansen gå fra meg, og fikk endelig vendt snuta mot Oslo og krimfestivalens første dag, i godt selskap med min barndomsvenninne Trude.

Krimfestivalen åpnes med prolog av årets festivalforfatter Jo Nesbø

Vi var tidlig på plass på Cappelen Damm-huset for å få med oss åpningen av festivalen. Jo Nesbø er årets festivalforfatter og innledet med en prolog i sin sedvanlige gode fortellerstil. Deretter tok litteraturprofessor Hans H. Skei over. Han snakket om Jo Nesbøs forfatterskap, med hovedvekt på universet han har skapt i bøkene om Harry Hole. Så tok tre andre norske forfattere over, og snakket om sitt forhold til Jo Nesbø, deriblant Gunnar Staalesen som blant annet kunne fortelle om Jo Nesbøs enorme arbeidskapasitet når det kom til skrivingen.

Gunnar Staalesen forteller om sitt forhold til Nesbø

Om en uke skal årets Rivertonpris deles ut. Derfor var neste post på programmet en oppsummering av krimåret 2015 ved Hans H. Skei, som tidligere var president i Rivertonklubben. Etterpå ble de nominerte til prisen intervjuet av nåværende president Tom Egeland. Det var interessant å høre forfatterne fortelle litt om seg selv, og hvordan de jobber. Jeg har ikke lest noen av de nominerte bøkene, så her har jeg litt å se frem til, skjønner jeg. Også spennende at flere av disse krimhistoriene er lagt et stykke bakover i tid. Jeg gleder meg til å lese.

De nominerte til årets Rivertonpris er:
- Ingebjørg Berg Holm  med Stjerner over, mørke under
- Tore Aurstad og Carina Westberg med Nattevandreren
- Kjell Ola Dahl med Kureren
- Vidar Sundstøl med Djevelens giftering
- Frits De Bourg med Dødens elv

Du kan lese om de nominerte og bøkene deres HER:

Etter denne presentasjonen var det tid for utdeling av Rivertonklubbens ærespris, en pris som deles ut til medlemmer som har gjort "en særlig innsats for norsk krimlitteratur." Prisen utdeles for femtende gang, og prisen gikk ikke uventet til ... tara tam: Jo Nesbø! En ærlig fortjent pris synes jeg. Jo Nesbø har vært den som virkelig har satt norsk krimlitteratur på verdenskartet, og dermed, som flere av hans forfatterkolleger poengterte underveis, åpnet dører for andre.

Her tok vi en etterlengtet lunsj, og lot krimfestival være krimfestival for en stakket stund. Vi var tilbake en times tid senere for å få med oss det som i festivalprogrammet ble kalt et "Hurtigkurs i selvpublisering" av den store krimkometen i Sverige, Emelie Schepp.

Emelie Schepp

Emelie Schepp ble en sensasjon i Sverige da hun som selvpublisert forfatter klarte å selge 40 000 bøker av sin først krimbok, Merket for livet, som handler om statsadvokaten Jana Berzelius. I det inspirerende foredraget hun holdt på festivalen fortalte hun om det nitide arbeidet som ble lagt ned for å oppnå slike salgstall. Jeg må si jeg ble mektig imponert over denne energibunten av en dame, som med sitt enorme pågangsmot har klart det få har maktet før henne. Ærlig fortjent må jeg si, med en slik salgsteft og arbeidsmoral.

Emelie ga gode råd og inspirasjon til alle som måtte ønske å forsøke seg som selvutgitt forfatter. Hun sendte sitt manus ut til flere svenske forlag, men da hun ved gjentatt kontakt innså at de ikke engang ville ta seg tid til å lese manuset hennes, bestemte hun seg for å ta skjeen i egen hånd. Hun gjorde en del research om selvpublisering før hun satte i gang, noe som viste seg å være lønnsomt.

Vi fikk utdelt en flyer med gode råd og tips før foredraget, og jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen av rådene vi fikk. Foruten selvfølgelig å skrive en god historie rådet Emelie Schepp oss blant annet til :

- Bruk profesjonell hjelp. Du trenger en redaktør, korrekturleser og designer (til omslaget, førsteinntrykket av boken din er viktig!).

- Markedsfør boken. Du må overbevise leserne om hvorfor de skal velge din bok blant alle bøkene på markedet.

- Møt lesere. Delta på arrangementer, prat om boken.

- Når du kontakter salgssteder - våg å få nei. Hva er det verste som kan skje? Du får nei. Du eksploderer ikke.

Gode råd fra en dyktig dame - Emelie Schepps bøker er nå solgt til 27 land! Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men de har havnet på leselisten min etter dette.

Vi avsluttet festivalen med nordisk mestermøte med islandske Yrsa Sigurdaóttir, svenske Tove Vesterdal og norske Torkil Damhaug, tre krimforfattere med forskjellig tilnærming til skriving. Selve avslutningen på Osloturen vår ble også veldig hyggelig. Etter en rusletur gjennom bygatene, spiste vi middag hos min lillebror og samboeren hans. Oppsummeringen på bussen hjem var som i mang en skolestil opp igjennom tidene: Alle var enige om at det hadde vært en flott dag!

Jeg skulle gjerne vært på festival i dag også. Karin Slaughter, som er en forfatter jeg har brukt mye tid på i det siste, er gjest ved flere anledninger i dag. I stedet får jeg følge live-sendingene på nett. Sikkert er det i alle fall at jeg skal tilbake neste år. Cappelen Damm, som i sin tid var med på å starte Krimfestivalen, har laget en flott ramme rundt dette arrangementet. Kan absolutt anbefales!

Kilder:
Egne notater
Flyer utdelt for Emelie Schepps fordrag
Rivertonklubben

Ned til elva - Leif Enger

En leseopplevelse utenom det vanlige

"Ned til elva er både en episk reise, en tragedie og en kjærlighetshistorie. Den er en sørgmodig, vakker og sitrende intens kombinasjon av John Irving, Mark Twain, cowboy-bøker og bibelhistorie". Slik begynner introduksjonen på bokomslaget til Leif Engers Ned til elva. Og ja, jeg er så enig, og mere til. Sjelden har jeg hatt en mer mangfoldig leseopplevelse, hvor den ene assosiasjonen avløser den andre. Frem til jeg tok fatt på den etter jul, har denne skatten av en bok ligget ulest i bokhylla i to år. Jeg kom over den på salg, og visste ingenting om den da den ved en tilfeldighet ble med hjem i handleposen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne her. For det er så mange tanker som svirrer rundt i hodet om denne boken, og så mye jeg har lyst til å si om den at jeg sliter med å sortere. Jeg får begynne med handlingen.

Tidsmessig er historien lagt til begynnelsen av 1960-tallet, og vi er i Midtvesten i USA. Familien Land holder til i den lille byen Roofing, hvor far Jeremiah er vaktmester ved byens skole. Han er alene om omsorgen for sine tre barn, Davy, Reuben og Swede, etter at barnas mor har forlatt familien. Da eldstemann Davy dreper to unge menn som har brutt seg inn i huset deres, og deretter rømmer fra en drapstiltale, settes familiens samhold og mot på prøve.

Fortellerstemmen i boken tilhører 11-årige Reuben, det mellomste barnet i familien. Han sliter med astma, har gjort det siden han ble født. Som han sier selv i de første linjene i boken:

Fra mitt første pust i denne verden ønsket jeg meg ikke annet enn et par gode lunger og luft å fylle dem med. (s. 7)

Og det er i innledningen av boken at vi får vårt første møte med det som Reuben selv betegner som mirakler: Jeremiah Land befaler sin nyfødte sønn, som fødselslegen mener ikke kan reddes, til å puste i Guds navn.

Det gjorde far til min helt, selvfølgelig, jeg ville tilgi ham alt han måtte finne på å gjøre, i all evighet, men det var først etter det som skjedde senere, at jeg begynte å fundere på hvorfor jeg allikevel fikk lov til å puste, og fortsette å puste. 

Svaret er å finne i miraklene, står det for meg nå. (s. 9)

I dette utdraget får man også historiens første frampek. De er det mange av i boken, noe som er med på å vekke nysgjerrigheten hos meg som leser. Et annet av Reubens erklærte mirakler inntreffer da Jeremiah arver en Airstream (campingvogn) fra en selger som jevnlig har besøkt huset deres. Dette gjør det mulig for familien å dra ut på leting etter Davy, som nå er på rømmen. Reisen utvikler seg til et kappløp med myndighetene, personifisert i den føderale etterforskeren Mr. Andreeson som alltid er hakk i hæl. Ferden leder Jeremiah, Reuben og Swede inn i det røffe landskapet i Badlands, hvor de finner ly fra en snøstorm hos den hjertevarme Roxanna. Roxanna deler av det hun har med familien Land. Deriblant historier om Butch Cassidy, som var en venn av Roxannas grandonkel, noe som gir henne en høy stjerne hos Swede.

Som tidligere nevnt; denne boken har gitt meg en leseopplevelse av de sjeldne. Jeg tror aldri jeg har lest en roman som tar opp i seg et slikt mangfold av andre historier jeg har lest tidligere. Det er flere assosiasjoner som dukker opp underveis. Forholdet mellom de to brødrene, den handlekraftige storebroren Davy og den lungesvake lillebroren Reuben, minner meg flere ganger om Brødrene Løvehjerte. Flere aspekter ved historien får meg til å tenke på Harper Lees To Kill a Mockingbird. Spesielt er det lillesøsteren Swede som vekker denne assosiasjonen, hun minner mye om Scout Finch. Swede er en uredd og snusfornuftig 9-åring med et stort pågangsmot. Diktene hun skriver om helten Sunny Sundown, som etter hvert blir en lovløs, akkurat som Davy, er en fryd å følge:

... Om mustangen var hvit, så var han selv kledd i svart,   
og solen selv vek for hans blikk som var isblått og hardt.   
Han sa: "Hvis dere henger ham, går dere samme vei.   
Mitt navn er Sundown, og en mobb er ikke noe for meg." ...

Jeremiah Lands væremåte gjør at også Atticus Finch dukker opp i tankene mine (kan også ha noe med at jeg leste To Kill a Mockingbird for bare noen uker siden). Jeremiah har mange av de samme karaktertrekkene som Atticus, synes jeg. Den samme rettskaffenheten, og den samme tålmodigheten med barna sine.

I tillegg til referansene fra bokomslaget føler jeg at Ned til elva har noe av eventyrene i seg, noe mytisk. Enkelte sekvenser i boken opplever jeg som drømmeaktige. Språket er så vakkert, beskrivelsene så velfunderte og maleriske, det dannes hele tiden bilder mens jeg leser. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men den sterke gudstroen til Jeremiah, miraklene som Reuben forteller om, alt virker bare naturlig på meg. Dette er en fantastisk bok, jeg finner ingen bedre måte å si det på. Den rører ved noe dypt inne i meg. Vanligvis slukleser jeg bøker jeg liker, men ikke denne. Jeg har tatt meg god tid, for jeg vil ha med meg alt, vil ikke gå glipp av noe. Og jeg skal lese den én gang til, har jeg bestemt, på originalspråket denne gangen.

 Ned til elva (Peace Like a River) er Leif Engers debutroman fra 2001, men den ble ikke utgitt på norsk før i 2012. I etterordet til boken står det at den er et produkt av et samarbeid mellom Enger, kona og sønnene, og at nettopp sønnene er grunnen til at helten Sunny Sundown så dagens lys.

Forlag: Press
Utgivelsesår: 2012 (2001)

Sider:366

Kilder:
Mitt eget leseksemplar av Ned til elva

Andre om boken:
Dagbladet

NRK kultur

Tones bokmerke

Bokbloggeir
Bøker og bokhyller

Fra sittestilling