mandag 4. juli 2016

Slutten for det røde mennesket - Tiden second hand av Svetlana Aleksijevitsj

I 2015 vant den hviterussiske journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevitsj Nobelprisen i litteratur. Aleksijevitsj har skrevet flere dokumentariske bøker om sovjettiden. Hun debuterte i 1985 med boken Krigen har intet kvinnelig ansikt.


Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har lest mye nobelprisvinnende litteratur, men omtaler av Svetlana Aleksijevitsj bøker om sovjettiden ga meg lyst til å gjøre noe med det. Jeg valgte å begynne med den siste boken i syklusen som blir kalt "Utopiens stemmer": Slutten for det røde mennesket - Tiden second hand. 

Bakgrunnen for valget mitt var ganske enkelt at jeg var nysgjerrig på temaet Sovjetunionen og kommuniststaten. En viss formening om det hadde jeg jo, via historieundervisningen på skolen (ja, jeg fulgte faktisk med i historietimene), og diverse dokumentarer på TV. Sovjet var mye i fokus gjennom mesteparten av min oppvekst, hvor den kalde krigen fortsatt til tider kunne være iskald. Det var stadig spenninger mellom øst og vest frem mot slutten av 80-tallet. Atomkrig var noe jeg fryktet som ungdom. Sting satte blant annet ord på dette i låta Russians fra 1985, når han sang "I hope the Russians love their children too." Jeg krysset fingrene for det samme.

Slutten for det røde mennesket er det enkeltmenneskets perspektiv som står i fokus. Som Aleksijevitsj så vakkert formulerer det selv i innledningen:
 Jeg skriver, og korn for korn, smule for smule, leter jeg frem historien om den "hverdagslige" sosialismen ... den "indre" sosialismen. Om hvordan den levde i menneskets sjel. Jeg trekkes alltid mot dette lille området - mot enkeltmennesket. I virkeligheten er det der alt skjer. (s. 9 - 10)
Og det er en imponerende samling vitnesbyrd Aleksijevitsj har samlet over flere år. Hun har snakket med folk fra alle lag i samfunnet - leger, studenter, musikere, soldater, gjestearbeidere og flyktninger. Mange av historiene fra blant annet Stalintiden og andre verdenskrig, er grusom og hjerteskjærende lesing. Det er beskrivelser av tortur og henrettelser som i all sin gru viser hvor utspekulert onde mennesker faktisk kan være. Beretninger om det brutale livet i fangeleirene hvor millioner av politiske fanger ble sendt for å gjøre straffearbeid. Det er historier om angiveri, i et samfunn hvor man ikke kan stole på noen. Hvem som helst kan falle deg i ryggen, en nabo, et familiemedlem - det fortelles sågar om en mor som angir sin egen sønn. En enkelt kommentar som kunne tolkes som kritikk av systemet, var nok til en arrestasjon. Barn av de såkalte "folkefiendene" ble tatt fra slektninger med makt og plassert på barnehjem, hvor de ofte ble behandlet svært dårlig - trakassert og hånet som straff for foreldrenes "svik".

Så hvordan kan man da forstå at mange russere i dag er svært bitre, og ønsker seg tilbake til Sovjetunionens og kommunismens storhetstid?  Jeg har mange ganger undret meg over at det til tider snakkes om perestrojka, glasnost og Gorbatsjov med slik forakt. Forklaringen finner man i flere av vitnesbyrdene i denne boka. For for de fleste ble livet på mange vis verre etter Sovjetunionens fall. Folk gikk fra å ha lite til ingenting. Oppløsingen av Sovjetstaten førte til en kraftig økning i arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Mange har knapt til salt i maten, samtidig som noen få mennesker med sterke bånd til staten har slått seg opp og blitt steinrike, de såkalte oligarkene. En kvinne uttrykker det slik: "Stakkars dem som er født i Sovjetunionen, men må leve i Russland." (s. 439) Som en annen kvinne sier:
Og hvorfor skulle jeg elske mitt fedreland nå? De lovet oss et demokrati, det var når alle hadde det bra. At alt var rettferdig.. Ærlig. Men alt dette var et bedrag ... Mennesket er et støvkorn ... et støvkorn ... Det eneste er at butikkene er fulle av alt mulig nå. Kjøp! Kjøp! Under sosialismen var det ikke slik. Jeg er naturligvis bare en enkel sovjetkvinne ... Ingen hører på meg lenger, for jeg har ingen penger. Hadde jeg hatt penger ville pipen fått en annen lyd. Da ville de vært redd meg ... sjefene ... I dag er det pengene som styrer ... (s. 524)
Det tegnes et dystert bilde av nåtidens Russland. Det fortelles om den brutale behandlingen av gjestearbeidere og flyktninger fra stater som tidligere var en del av Sovjetunionen. Om et omfattende alkoholmisbruk blant mennesker uten håp. Og i kjølvannet av store sosiale forskjeller og fattigdom, en oppblomstring av nasjonalisme og rasistisk motiverte drap på minoriteter. De som er satt til å styre er ikke til hjelp, de er kun opptatt av å mele sin egen kake. De nye "føydalherrene" som enkelte i boken kaller dem.

Etter innledning av forfatteren er boken delt i to hoveddeler: Apokalypse som trøst og Tomhetens fortryllelse. Historiene i boka blir gjengitt som monologer, akkurat slik de har blitt fortalt. Her trer Aleksijevitsj selv til side, og blir bare synlig via enkelte tilleggskommentarer som står i kursiv. Jeg har måttet lese boken stykkevis og delt, har trengt pauser underveis. Det har vært mye å ta innover seg, så mange historier og sterke inntrykk, at jeg har hatt behov for tid til ettertanke. 

Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste for alle som er interessert i å få et innblikk i livet under og etter Sovjettiden, og samtidig få en bedre forståelse for situasjonen i dagens Russland. Det har vært en lærerik leseopplevelse.


Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2015 (2013)
Sideantall: 581



Kilder:
Mitt eget leseeksemplar (Pocketutgaven)

5 kommentarer:

  1. Virker som en sterk og lærerik lesestoff dette. God anmeldelse som alltid:)

    PS: Jeg leste ut The Mermaids Singing av Val McDermid tidligere i kveld og likte den veldig godt:) Tony Hill var heldigvis lik seg selv i bokformat som i tv-format;) Heldigvis:)

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha :) Ja, det var greit med noen pauser underveis med denne boken.

    Så bra at du likte The Mermaids Singing! Jeg har flere av Tony Hill-bøkene i hylla, og har tenkt til å lese de på nytt. Tenker på Tony Hill hver gang jeg ser Grantchester-serien som går på NRK. Robson Green som spiller Tony Hill i TV-versjonen, spiller også politi i denne serien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har også bestilt bok nummer to, så kommer nok til å fortsette og lese serien:)

      Det er så sjeldent jeg ser på NRK så det visste jeg ikke. Får sjekke det ut. Robson Green er en dyktig skuespiller, men min engelske favorittskuespiller er og blir Tim Curry:) Tim Curry og Jack Nicholson er og blir mine mannlige favorittskuespillere, men Robson Green er ikke verst han heller:) Så et intervju med han på youtube og han er helt annerledes enn Tony Hill. Fascinerende hvor forskjellige karakterer og skuespillere kan være:)

      Håper du kommer til å lese Tony Hill bøkene på nytt:)

      Slett
    2. Grantchester-serien er bra, jeg har blitt så utrolig selektiv på hva jeg ser på TV. Går fort lei! Men denne har fulgt begge sesongene. Ja, Robson Green er en dyktig skuespiller, også i denne serien.

      Så morsomt at du har bestilt bok nummer to, det blir nok gjenlesing på meg også! :)

      Slett
    3. Liker Robson Green, men Tim Curry er hakket bedre;)
      Jeg har det samme som deg. Jeg går fort lei av serier. Jeg blir ikke like avhengig som får og det tar lang tid mellom hver gang man finner en tv-serie som fenger. Skal skjekke ut Grantchester og sjekke ut hva skal rolle Green har der, om han er like sarkastisk eller ikke:)

      Hehe, jeg kunne ikke dy meg. Bestilte bok to samme kveld som jeg leste ut første boka. Jeg likte dysterheten i The Mermaids Singing:) Så gleder meg til dine anmeldelser når du leser serien om igjen:)

      Slett