søndag 25. oktober 2015

Bokomtale: Innsirkling 1 av Carl Frode Tiller

Innsirkling av Carl Frode Tiller fra 2007 har vært periodens bok i lesesirkelen jeg er med i, og er den første i en serie av av tre. De neste bøkene i triologien, Innsirkling 2 og 3, ble utgitt i henholdsvis 2010 og 2014.  Innsirkling 1 og 2 har begge vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.


En av fordelene med å være del av en lesesirkel, er at man "oppdager" forfattere og bøker man kanskje ellers ikke ville ha lest. Jeg har vært krimelsker på min hals siden jeg begynte å lese Frøken Detektiv og Hardyguttene som barn, så det må erkjennes at det er en overvekt av krim i bokhyllene her hjemme. Men på et tidspunkt begynte jeg rett og slett å bli mett av sjangeren, og endte stadig oftere opp med å legge fra meg bøker uten at jeg hadde lest de ferdig. Det var på tide å tenke nytt, og her har bl.a. lesesirkelen bidratt til en utvidelse av min bokhorisont!

Utgangspunktet for Innsirkling 1 er at David har mistet hukommelsen. Via en annonse i avisen oppfordres alle som på et eller annet vis har stått David nær om å skrive brev til ham, i håp om at det vil gi ham hukommelsen tilbake. De tre jeg-fortellerstemmene vi møter i romanen følger denne oppfordringen. Jon er en ungdomsvenn, Arvid er Davids stefar og Silje er ungdomskjæresten. Gjennom deres brev og historier trer også etter hvert Davids historie frem. 

Eller, jeg må vel heller si de forskjellige versjonene av David som trer frem, hver av dem farget av personen som forteller. Flere ganger underveis i lesingen slo det meg hvor subjektiv opplevelsen av oss selv og forholdet vårt til andre er. Finnes det egentlig noen "korrekt" sannhet, der vi trekker fra og legger til akkurat som det passer oss, for å fremstå slik vi ønsker? Det er nettopp dette som suger meg inn i denne romanen, som driver meg fremover i teksten. Hvem er David egentlig? Hvilke av de tre forskjellige versjonene kommer nærmest sannheten om ham?

Ja, som du sikkert allerede har forstått finnes ikke svaret på det i denne boka. Så nå gjenstår det å lese de neste bøkene i triologien for min del.Og det gleder jeg meg til. For jeg liker måten Tiller skriver på. Den eneste gangen jeg føler at drivet stanser noe opp i teksten, er i enkelte av nåtids-sekvensene i Siljes historie, kranglene mellom henne og mannen. Jeg liker måten forfatteren tar det menneskelige på kornet. Selvbedraget. Evnen til forstillelse. Hvordan vi ser det vi ønsker se, det som passer best inn i vår egen overbevisning. Mens jeg leste dukket en setning opp i hodet, tittelen på en annen bok (uten sammenligning forøvrig): Men tankene mine får du aldri. Og det kan nok være like greit, at vi ikke får vite alt hva andre tenker.

Jeg har lyst til å avslutte med et lite utdrag fra Arvids brev til David som jeg festet meg ved, rett og slett fordi jeg synes den siste setningen er rørende vakker. Og fordi jeg opplever det han uttrykker som sant.
Men så sei meg kva det er, da, sa mamma litt høgare, for no begynte ho å bli irritert, kva er det du ler slik av? spurde ho. Ho såg småsint på meg, og dermed lo eg berre enda meir, og til slutt kunne ikkje ho gjere anna enn å le, ho heller. Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slike er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen. (s. 123)


søndag 18. oktober 2015

En lyrisk smakebit på søndag


En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser e.l.

Denne uka har gått unna i et forrykende tempo for min del, og jobb har tatt mesteparten av tid og tankevirksomhet. Dermed har jeg fått lest lite. Har faktisk sovnet et par kvelder med en bok i hånden, og det har ikke vært fordi boken er kjedelig!

Smakebiten jeg har valgt å dele i dag er et dikt av den norske lyrikeren Hans Børli. Den kjente lyrikeren fra Hedmark, kjent som "skogens dikter", skrev også prosa og har gitt ut flere romaner. Du kan lese mer om Hans Børli her:
Diktet har jeg valgt fordi jeg kom til å tenke på det igjen i forlengelsen av at jeg hadde lest Sue Monk Kidds Bursdagsgaven, som handler om slavetiden i USA. Første gang jeg støtte på Børlis dikt var da jeg gikk på gymnaset, og jeg har hatt det med meg siden.


LOUIS ARMSTRONG

Gamle milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows ...

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

... the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til ...
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi ...


Hans Børli


Ønsker alle en riktig god søndag!

fredag 16. oktober 2015

BOKGLEDER

I går dumpet en pakke fra Bokklubben ned i postkassen min. Det gleder et lesehjerte! Mannen min er nok ikke like fornøyd. Saken er den at jeg til stadighet kjøper nye bøker, og sjelden klarer å kvitte meg med noen av de jeg allerede har. Så problemet er rett og slett mangel på plass.

Selvfølgelig stopper ikke det meg fra å legge til nye eksemplarer til samlingen min. Bøker gjør meg så glad!(Og enkelte ganger skikkelig frustrert.) Å gå og vente på en bok som er på vei, fyller meg med en helt spesiell forventning. Ja, jeg har rett og slett et kjærlighetsforhold til bøker. Så er det noe helt spesielt med det å eie en bok. Jeg låner ofte på biblioteket, men noen bøker må jeg bare ha i hylla mi. Det er også sånn for meg at bøker virker å gå utenfor alt som heter vanlige budsjetter. Uansett om jeg kan utsette å kjøpe andre ting jeg trenger fordi det ikke passer helt inn i budsjettet den måneden, så har det plutselig kommet til noe nytt lesestoff i samlingen min.
Pussige greier det der ...

Vel, disse to bøkene kom altså i går.

 

Etter anmeldelsene å dømme har jeg noe å glede meg til. Men først skal jeg lese ferdig Carl Frode Tillers Innsirkling 1, som er periodens bok i lesesirkelen jeg er så heldig å få være med i. Jeg har fått mersmak på Tiller. Godt det er en triologi, det betyr at jeg har to bøker igjen.

God helg! Håper du har en god bok å kose deg med.


søndag 11. oktober 2015

Smakebit på søndag



En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten.

Smakebiten jeg har valgt å dele er fra boken Karl Eugen Olsen fra Vika som utkom første gang i 1976. Den er forfatterens debutroman.


Torill Thorstad Hauger vant med denne boken Gyldendals konkurranse om dokumentarlitteratur. Jeg snublet over denne, samt Krestiane Kristiania fra 1984 av samme forfatter da jeg drev med research til et skriveprosjekt. Thorstad Hauger er også kjent for å skrive en rekke barnebøker, de mest kjente er kanskje Sigurd Drakedreperen, som ble filmatisert i 1989, og Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Jeg falt for det maleriske språket i disse to bøkene som pensler til liv et for lengst forsvunnet strøk i Oslo; det gamle Vika.
Barndommens verden i trappeoppgangen kunne være rød eller blå eller svakt hvitskimrende omrammet av siselerte stjerner. Det var Tollef som viste meg denne herligheten. Når vi skygget for med hendene slik at øynene bare gjenspeilte på den blå ruta, kom bakgården med kastanjetreet, skyllebøttene og utedoene på rad og rekke inn i bildet. Jorda ble uhyggelig svart under et koboltblått tre med greiner som levde i vinden, og lokket på skyllebøtta lyste som et hardt metallisk øye under gasslyktskjæret. Det var så en kunne skvette himmelhøyt om det kom en blåsvart skikkelse inn i synsbildet, - på vei mot raden av trehus med lemmedør og hengekrok. (s. 11)
Det som er synd er at disse bøkene ikke lenger er å få tak i, annet enn i antikvariater. Torill Thorstad Hauger døde i fjor sommer, 71 år gammel. Jeg håper forlaget hennes lar disse historiene få sin renessanse for nye lesere. Det fortjener de.

Flere smakebiter finner du her: En smakebit på søndag

fredag 9. oktober 2015

Bedre sent enn aldri

Det meste har vel allerede blitt sagt og skrevet om Jojo Moyes' bestselger Et helt halvt år. Sånn sett er det ikke så mye nytt jeg har å komme med, men jeg har allikevel lyst til å fortelle om min opplevelse av den. 





Jeg har fått med meg interessen for denne boken gjennom omtale både i media og på andre bokblogger gjennom de siste to årene. Noen har lovprist boken, andre har ikke vært like begeistret, slik det ofte er med bøker som når ut til et bredt publikum. Jeg kjenner ofte en motstand i meg når det kommer til hyper av alle slag. Men denne gangen ble jeg til slutt såpass nysgjerrig, at jeg gikk inn på Amazon og leste utdraget fra boken som ligger tilgjengelig der. Det var nok til å vekke interesse min, jeg ville vite hva som skjedde videre med hovedpersonen Lou.

Bokens handling er vel kjent for de fleste etter mye omtale, derfor går jeg ikke nærmere inn på den. Jeg bestilte boken på originalspråket, utgaven fra Penguin som du ser over. Den ble med i sekken da jeg dro på hytta første helg i høstferien, og ble lest den helgen. Me Before You var en slukebok for min del. Da vi gikk en langtur i fjellet på lørdag, gledet jeg meg til å komme tilbake på hytta så jeg kunne lese videre. Historien og personene i boken var med meg underveis på turen. Jeg tenkte på Wills skjebne, rammet av en ulykke som kan hende hvem som helst av oss. Og jeg tenkte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i Wills situasjon, eller på den andre siden, om jeg var pårørende.

Under Hans Olav Brenners intervju av Roy Jacobsen på Brenner og bøkene forrige uke, snakket han om hvordan noen karakterer stiger ut av bøkene. Det gjorde personene i Moyes' bok for meg. Spesielt Lou og Will, men også Lous familie som fremstilles på en sånn måte at jeg tar meg i å ønske de var i min nærmeste omgangskrets. Jeg fikk meg en god latter flere ganger underveis av Lous pappa, Bernard, og hans godmodige erting. Ett eksempel er da Lou har fått jobben som Wills personlige assistent:
'Jesus Christ,' said my father. 'Can you imagine? If it wasn't punishment enough ending up in a ruddy wheelchair, then you get our Lou turning up to keep you company.' 'Bernard!' my mother scolded. Behind me, Grandad was laughing into his cup of tea. (s. 21)
Det er mye humor i boken til tross for et alvorlig tema. Og den har også blitt til dels kritisert for å ta for lettvint på nettopp temaet om aktiv dødshjelp, Jeg ser den. Er man ute etter mer dyptloddende eksistensielle funderinger rundt dødshjelp, er ikke Me Before You den rette boka. Men jeg synes boka gir en god innsikt i de vanskelige problemstillingene rundt temaet, ikke minst når det blir personlig, når den det gjelder er noen du er glad i. Enkelte hendelser kan bli noe forutsigbare og bikke mot klisjéer, men det tåler jeg godt i denne boken. De kommer ikke i veien for den gode historien. Og jeg liker den humoristiske, upretensiøse måten Jojo Moyes skriver på. 

Som dere sikkert allerede har skjønt, likte jeg boken godt. Noen har kalt den en tåreperse. Tja, jeg gråt da litt underveis, men følte at jeg lo enda mer, for det er mye galgenhumor her. Dessuten kan jeg like en god tåreperse, såfremt den ikke bikker over i altfor svulstig sentimentalitet. Noe jeg ikke føler denne historien gjør. Moyes har sagt i et intervju med NRK at hennes budskap med boken er at du må leve livet ditt og ikke kaste det bort, du vet aldri hva som venter rundt neste hjørne. Det er også det jeg sitter igjen med. Og at kjærligheten kan dukke opp i livet ditt når du minst av alt venter det. 





lørdag 3. oktober 2015

Here goes!

Mitt første innlegg, og jammen satt det langt inne! Det har vært litt som å gå opp til en hjemmeeksamen. Jeg har vridd og vendt, begynte å skrive, slettet, begynt på nytt, sjekket ut hvordan andre bokbloggere gjør det, sovet litt på det. Puh, men nå er jeg i gang.


Boken jeg har lest, eller rettere sagt har lyttet til, er Sue Monk Kidds Bursdagsgaven fra 2014. Utgaven fra Lydbokforlaget har jeg lånt på biblioteket. Jeg har tidligere lest to av Kidds bøker, Bienes hemmelige liv og Havfruestolen, og likte de veldig godt. Da jeg satte meg ned for å skrive om denne boken, så kom det opp et hyggelig leseminne om nettopp Havfruestolen. Den gang endte jeg opp med å ikke komme meg ut av senga før langt på dag en regngrå søndag, jeg måtte bare lese boka ferdig først.

Handlingen i boka starter på begynnelsen av 1800-tallet, og har to fortellerstemmer: Den ene tilhører Sarah Grimké fra en rik, hvit Charleston-familie, den andre tilhører slavejenta Hetty, eller Handful, som hun blir kalt. Den norske tittelen på boka henspeiler til nettopp Handful, som blir gitt i bursdagsgave til Sarah på 11-årsdagen hennes.(Den engelske tittelen er The Invension of Wings). Sarah nekter å ta imot gaven, for i motsetning til resten av familien mener hun at det ikke er riktig å eie et annet menneske. Avslaget blir ikke tatt nådig opp av foreldrene, men dette er bare begynnelsen på flere kontroversielle valg Sarah tar underveis i boken. Blant annet drømmer hun om å bli jurist som faren, også ganske utenkelig for en jente på denne tiden.

Vi får følge Sarah og Handfuls historier gjennom mange år. Begge er gripende skjebner i en tid da kvinner har svært få rettigheter, slaver enda færre, om noen rettigheter i det hele tatt. Og det er Handful og moren, Charlottes, historie som vekker de sterkeste følelsene hos meg og minner meg om en annen bok som gjorde dypt inntrykk på meg som barn, nemlig Onkel Toms hytte. Det gjør fysisk vondt for meg å høre om hvordan slavene blir hundset og straffet av sine eiere for de minste foreteelser. Hvordan de i mange tilfeller blir behandlet verre enn dyr. Beskrivelsen av arbeidshuset, hvor slaveeiere sendte sine mest ulydige slaver for å bli straffet, får det til å gå kaldt nedover ryggen. Og som den gang jeg leste Onkel Toms hytte, blir jeg like rasende nå i møte med den hvite mann og kvinnes tro på sin egen rasemessige overlegenhet.

Kidds bok er basert på virkelige hendelser. Sarah Grimke har levd, og var en tidlig forkjemper for opphevelsen av slaveriet og for kvinners rettigheter.

Jeg kan anbefale denne boken på det sterkeste. Det er en bok om modige, sterke kvinner, om hvordan trangen til frihet kan sprenge grenser og at ingen noen gang kan sette tankene eller drømmene dine i lenker.