søndag 23. oktober 2016

I Let You Go - Clare Mackintosh

Den har vært én av de mest omtalte krimbøkene dette året, Clare Mackintosh's I Let You Go. Boken har fått svært gode kritikker, og i mars var hun også ett av trekkplastrene på Krimfestivalen i Oslo. Ikke verst for en debutant!

Fem år gamle Jake blir kjørt ned og drept, og etterlater seg en sønderknust mamma. Bilføreren stikker av, og hverken han eller bilen blir funnet. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet har fått dramatiske konsekvenser, og Jakes mamma kan ikke tilgi seg selv for at hun slapp sønnens hånd idet de skulle krysse veien.

Jenna Grey er fra seg av sorg. Hun flykter fra alt hun har og alt hun kjenner, og slår seg til slutt ned i en liten stue på et øde sted ved kysten av Wales. Der holder hun for seg selv, mens hun forsøker å skape seg en slags hverdag, bygget på ruinene av det som en gang var livet hennes. Hun tilbringer dagene med å gå lange turer på stranden. Etter hvert utvikler hun et vennskapsforhold til Bethan som driver en campingplass i nærheten av Jennas lille hus. Om nettene hjemsøkes Jenna stadig av mareritt om ulykken som drepte Jake.

Politiduoen Ray Stevens og Kate Evans gjør alt de kan for å finne personen som kjørte ihjel lille Jake. De har lite eller ingen spor å gå etter, og saken forblir uløst. Først ett år etter ulykken begynner nye biter å komme på plass, og de øyner muligheten for en løsning.

Vi ble ikke helt gode venner, denne boken og jeg, da jeg først gikk i gang med den ved påsketider i år. Som så altfor ofte i det siste opplevde jeg at en krimbok ikke klarte gripe fatt i meg, og jeg kjente meg ganske likegyldig til fortsettelsen. Jeg vet virkelig ikke hva det er med meg og krim for tiden. Det var først da jeg tok den fram igjen for et par uker siden, og kombinerte lesingen med å lytte til den svenske lydbokversjonen på Storytel, at jeg kom skikkelig i gang.

Jeg føler fortsatt at det blir litt for mye "utenomsnakk" i den første delen av boken. Handlingen rundt Jenna og livet hun etablerer i den lille byen hun rømmer til, er godt skrevet, men historien mister noe av nerven ved å dvele for mye ved den. Også en del av handlingen rundt Ray og Kate trekker ned tempoet, selv om det kommer noen sporadiske hint om Jakes sak. Det er først i del to, når historien tar en uventet tvist og en ny fortellerstemme blir presentert, at jeg kobler meg skikkelig på. Derfra og ut er jeg hektet.

Clare Mackintosh skriver med stor troverdighet. Hun har jobbet tolv år i politiet før hun hoppet av og begynte som frilansjournalist og forfatter. Jeg synes hun leverer svært godt til å være debutant, og del to av boken er noe av det meste spennende jeg har lest på lenge. På slutten var det mer eller mindre umulig å legge boken fra seg. Anbefales!

Forlag: Sphere (Little Brown)
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 371
Norsk tittel: Jeg lar deg gå

I bokhylla har lest boken. Det har også My Criminal Mind.

Kilder:
Engelsk pocketutgave kjøpt via Bokklubben
https://claremackintosh.com/

Biter av lykke - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det er bare en regel som gjelder: Ingen spoilers!

Det er veldig lenge siden jeg har tatt del i Maris faste søndagsinnslag, så nå fant jeg ut at det var på tide. Jeg skriver mer enn jeg leser om dagen, så det blir mest lesing på sengen. En bok jeg koser meg med å lese i den sammenhengen er Biter av lykke av Anne Ch. Østby. Etter den ble utgitt tidligere i høst, har den gjort stor suksess og blitt solgt videre for utgivelse i blant annet Italia. Boken handler om en venninnegjeng i 60-årene som flytter sammen i kollektiv på Fiji, på eiendommen til én av venninnene, Kat.


Da Ateca kom hjem sammen med Maya den kvelden, hadde hun selv også vært ute og lett. Da Maya fór avgårde etter sy-episoden, hadde Kat først sagt at de skulle la henne være. - Kanskje jeg presset henne for hardt, sa hun. - Hun trenger bare litt tid for seg selv.
  Tid for seg selv? Sina hadde først blitt sittende uviss; den gamle respekten for alt Kat sier og gjør, sitter fortsatt i henne. Men ansiktet til Maya på stranden tidligere på dagen - det er noe virkelig galt. Hun kan ikke lure seg selv lenger.

(side 170)



Ha en fortsatt god søndag!

Flere smakebiter finner du hos Mari.

søndag 9. oktober 2016

Bloggbursdag!

Bloggen min har fylt ett år!

Foto fra Pexels.
Ett år går jammen fort! Mitt første innlegg på denne bloggen ble lagt ut 3. oktober i fjor. Da hadde jeg skrevet og slettet, vridd og vendt, eltet og knadd til jeg endelig tok sjansen på å trykke på publiser. I ettertid kan jeg se at oppstarten av min egen bokblogg ikke bare var for å dele leseopplevelser med andre, men vel så mye en utfordring til meg selv. For å publisere noe jeg hadde skrevet, i det offentlige rom satt nemlig veldig langt inne. 

Den først boken jeg skrev om på bloggen.
Det var heller ikke et skrikende behov etter en ny bokblogg da jeg satte i gang. Det fantes allerede mange dyktige bokbloggere som jeg selv hadde fulgt over flere år, og som hadde inspirert meg til å lese bøker jeg kanskje ellers aldri ville ha kommet på å lese. Så det var ikke sånn at jeg følte at min stemme nødvendigvis hadde noe nytt å tilføre.

Jeg har lært veldig mye dette året. Mye av det har vært svært nyttig i forhold til egen skriving. Det har gitt meg en klarere innsikt i hva som er en god bok for meg. Hva som må til for at en tekst skal vekke interessen min og holde på den. Jeg har innsett i enda sterkere grad hvor subjektiv en leseopplevelse er, at en bok sjelden fenger alle. Et godt eksempel på det har jeg fra jeg studerte engelsk. Jeg og én av mine medstudenter som jeg samarbeidet mye med, likte i hovedsak de samme bøkene vi hadde som pensum. Bortsett fra én bok som jeg likte veldig godt og ikke fikk fullrost nok, og som hun rett og slett brant opp i vedovnen fordi hun ble så frustrert av den!

Jeg bruker enda lang tid på å skrive innlegg. Publiser-knappen er fortsatt skummel å trykke på, men jeg blir litt tøffere for hver gang. Jeg har lest mindre i året som har gått enn jeg hadde håpet og har stresset litt med det, men har innsett at jeg må ta ting i mitt eget tempo. Så da henger jeg vel med en stund til tenker jeg. Takk til dere som er innom og leser og kommenterer - Det setter jeg veldig pris på!

Bildene er hentet fra forlaget og Pexels.


lørdag 1. oktober 2016

Høstferie - Lesetid og skrivetid

Velkommen oktober! Høst på Vikerfjell.
"Høstferie, er det noe vits i da?" Som lærer opplever jeg med jevne mellomrom å få dette spørsmålet. Man har jo akkurat kommet igang med et nytt skoleår etter sommerferien, og så skal man jammen ha ferie igjen. Vel, i min tid som skoleelev ble høstferien kalt "potetferie", og høstens fridager var også opprinnelig til for at flere hender kunne hjelpe til med å få potetene opp av jorda.

Ta en potet! Før i tiden hadde man "potittferie".
Nå er det vel ikke så mange skoleelever som bruker høstferien til å ta opp poteter lenger, men jeg føler at høstferien fortsatt har sin misjon. De første ukene av et skoleår er svært hektiske for både elever og lærere. Rutiner og arbeidsoppgaver skal falle på plass, man skal evt. bli kjent med nye elever/klassekamerater, nasjonale prøver og enkelte kartleggingsprøver skal gjennomføres i løpet av de første ukene osv. Og så kommer høstferien som en liten pust i bakken. Det blir tid til å la ting synke inn, til å områ seg, tenke litt lengre tanker, komme ajour (rette prøvene man ikke rakk før ferien o.l. :)).

Før denne ferien har jeg stått litt ekstra på for å komme meg mest mulig i rute. Jeg har nemlig planer om å bruke mesteparten av ferien min til å lese og skrive. Det har blitt lite av begge deler en lang stund, andre ting har vært viktigere og mer presserende, men nå i høstferien har jeg ryddet plass til det. Jeg skal også ha én uke skrivepermisjon senere i høst, det ser jeg frem til. Når jeg skriver må hodet ha nok rom til å tenke de lange tankene.

Vakre Vikerfjell.
Vi tilbringer høstferien på hytta på Vikerfjell. Der finner jeg roen til både å lese og skrive, og ikke minst gleden over å være omgitt av fantastisk natur. Flere bøker er med i sekken når jeg drar denne gangen. Om jeg får lest alt, vet jeg ikke. Én av bøkene som er med, er Stephen Kings bok om å skrive, On Writing - A Memoir of the Craft. 


On Writing er absolutt "My cup of tea".
Jeg har lest den, og bladd i den utallige ganger, den er én av de beste bøkene jeg har lest om å skrive, og jeg har lest slike bøker i hauger og lass. Det som gjør den så bra har mye med Kings fantastiske fortellerstemme å gjøre. Men det er også fordi det han beskriver skaper en slik gjenklang i meg, såpass mye at jeg gråt første gang jeg leste den. Det høres sikkert helt merkelig ut, men å erfare at et annet menneske satte ord på det jeg selv følte om å skrive var frigjørende. For jeg føler meg unektelig ganske dum mange ganger, når jeg skal prøve å forklare andre hvorfor jeg skriver. Hvordan skal du forklare noen at du har en trang i deg til å skrive, til å skape dine egne historier, at det er som en evig flamme som ikke lar seg slukke? Å skrive gir meg energi, det gjør meg til et helt menneske. Og etter å ha lest On Writing første gang innså jeg at dette var det viktigste av alt, ikke om jeg noen gang blir en utgitt forfatter, det er bare en ekstra bonus. Jeg skriver, altså er jeg. Så enkelt er det.

Andre bøker som er med i sekken er disse:


Bildene er mine egne, bokomslag fra forlagene.