fredag 8. april 2016

Olive Kitteridge - Elisabeth Strout

Klokt og gripende

Det er slike ekstraordinære leseopplevelser som denne som minner meg på hvorfor jeg er så glad i å lese. I en verden hvor det føles som om alt fokus er rettet mot at man skal bli den mest perfekte utgaven av seg selv, spesielt utad, har det vært en sann glede å tilbringe noen timer i selskap med mennesker som viser seg å ha like mange feil og mangler som en selv. Og i ettertid innse at du har blitt like, om ikke enda mer, glad i dem nettopp på grunn av deres feilbarlighet.


Olive Kitteridge er skrevet av den amerikanske forfatteren Elisabeth Strout. Boken består av 13 historier med én ting til felles; at Olive Kitteridge er gjennomgangsfigur i dem alle, i større eller mindre grad.

Olive Kitteridge har jobbet som lærer i mange år, men er nå pensjonert. Hun lever sammen med ektemannen Henry, som før han trakk seg tilbake drev byens apotek. Historien er satt til Maine i USA, nærmere bestemt Crosby, som er en fiktiv småby. Olive og Henry har ett barn, sønnen Christopher, og etter hvert som sønnen vokser opp blir forholdet mellom ham og Olive preget av avstand. Sønnens avstandstagende plager henne veldig, hun sliter med å forstå hva den bunner i. For kjærligheten Olive og Henry har til sitt eneste barn er sterk, noe som blant annet symboliseres gjennom huset de bygger til ham.

Olive er en sterk karakter, en svært sammensatt person. Hun fremstår ofte brysk og tverr, men etter hvert som man blir kjent med henne oppdager man at det er så mye mer til denne kvinnen enn det hennes morske ytre skulle tilsi. Ektemannen Henry er en tålmodig sjel, og Olives rake motsetning. Han utviser en beundringsverdig lojalitet overfor sin til tider kontroversielle kone.

Boken er som nevnt bygd opp av 13 forskjellige historier. I noen av dem dukker Olive bare opp på korte gjestevisitter. Det å se bokens hovedperson fra så mange forskjellige synsvinkler, er med på skape et enda mer fullstendig bilde av henne, slik jeg opplever det. Samtidig kjenner jeg at jeg savner Olive, hennes stemme og sterke nærvær, når hun blir skjøvet mer ut i kulissene. Miljøbeskrivelsene i denne boken er fantastiske, de skaper bilde på bilde hos meg. Språket er rikt og godt, historiene mesterlig bygget opp. Flere ganger underveis i lesingen fikk jeg assosiasjoner til Alice Munro og hennes måte å fortelle på. Du finner den samme ærligheten i Strouts historier, evnen til å vise mennesker slik de er, også de mindre flatterende sidene ved deres natur.

En annen assosiasjon som dukket opp da jeg nærmet meg slutten av boken, var til John Williams' Stoner som jeg leste i fjor. Det disse to bøkene har til felles slik jeg ser det, er at de klarer å få frem det gripende i helt vanlige menneskers historier. For det er ingen spektakulære livshistorier det handler om her, vi snakker om helt vanlige liv. Liv fylt av små gleder, store sorger, svik, nederlag, ensomhet, fornektelse, sjalusi, kjærlighet - alt et menneskeliv kan romme. Jeg kjente også på et sterkt vemod etter hvert som Olives historie avdekkes bit for bit. Vemodet over at alt i livet er forgjengelig, alt er midlertidig, inkludert livet selv. Slik blir man påminnet om hvor viktig det er å gripe livet mens det er der, ingen vet hva som venter rundt neste sving.

Jeg nøt å lese denne boken, hvert eneste ord, hver eneste setning. Det er en sånn bok du er lei deg for at du er ferdig med, og misunner de som enda ikke har lest den. Tror kanskje jeg må se HBO-serien som er laget om Olive Kitteridge, den har fått gode kritikker. Også går det jo an å lese boken en gang til.



Forlag: Random House Trade
Utgivelsesår: 2008
Sider: 278


Noen flere om boken:


2 kommentarer:

  1. Takk for at du linket til min blogg. Veldig fint innlegg om romanen har du skrevet, og det fortjener den. Har sett filmatiseringen etterpå, den var også veldig god synes jeg.

    SvarSlett
  2. Bare hyggelig! Og tusen takk :) Liker veldig godt å lese dine innlegg også. Jeg må nok se serien, har veldig sansen for Frances McDormand som spiller Olive.

    SvarSlett