torsdag 28. juli 2016

The Bell Jar av Sylvia Plath - Bok nr. 2 i mitt lille leseprosjekt

LESEVERDIG KLASSIKER

Amerikanske Sylvia Plath er beskrevet som én av de mest innflytelsesrike poetene i forrige århundre. Kjent, og kanskje vel så mye beskrevet, er det også at hun tok sitt eget liv, 30 år gammel. I tillegg til poesi og noveller, skrev Plath én roman, The Bell Jar, som ble utgitt under pseudonymet Victoria Lucas rett før hun døde i 1963. 


Denne boken valgte jeg som en del av mitt eget lille leseprosjekt: Å lese bøker av forfattere det ofte refereres til i annen litteratur. Virginia Woolf og To the Lighthouse var første bok ut i denne sammenhengen. En annen ting disse forfatterne har til felles, er at de ofte nevnes i feministisk sammenheng. Da The Bell Jar ble relansert under Plaths eget navn i 1966, gjorde den henne til et feministisk ikon.

"It was a queer, sultry summer, the summer they electrocuted the Rosenbergs, and I didn't know what I was doing in New York." Slik begynner Sylvia Plaths roman, og setter grunntonen for den videre handlingen. Innledningen gir ikke bare rammen for sted, men også tid, gjennom å referere til en historisk hendelse. "The Rosenbergs"  som Esther snakker om er Julius og Ethel Rosenberg, et amerikansk ektepar som ble dømt til døden for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I juni 1953 ble ekteparet henrettet i New Yorks Sing Sing- fengsel, og hendelsen sammenfaller altså med Esthers opphold i New York.

Esther Greenwood er en ung kvinne på 19 år som kommer fra ganske enkle kår. Sammen med flere andre jenter er hun i New York etter å ha vunnet en skrivekonkurranse i et moteblad. Premien er én måneds jobb og opphold i New York med alle utgifter betalt, og ellers fri tilgang til vakre klær, moteshow, skjønnhetspleie, samt store muligheter for å møte viktige, innflytelsesrike mennesker - alt en ung pike burde begjære. Men ikke Esther Greenwood.
I guess I should have been excited the way most of the other girls were, but I couldn't get myself to react. I felt very still and very empty, the way the eye of a tornado must feel, moving dully along in the middle of the surrounding hullabaloo. (s. 2)
Coveret til førsteutgaven er beskrivende
for Esthers tilstand.
Denne beskrivelsen er et godt bilde på tilstanden Esther befinner seg i, for det blir etter hvert åpenbart at den unge jenta er deprimert. Hun vil gjerne skrive, men orker ikke. Ønsker å te seg som de andre jentene hun tilbringer tiden i New York sammen med, men klarer ikke, føler at hun ikke passer inn noen steder. Som leser opplever man at Esther har et distanserte forhold til omgivelse rundt seg. Hun observerer, men klarer ikke delta. Etter hvert blir det klart at tittelen på boken henviser til nettopp denne følelsen av distanse. Et stykke ut i boken forteller Esther hvordan hun har det, at det er som om hun lever innesperret i en glassklokke. Alt hun opplever, opplever hun gjennom veggen av glass.
If Mrs Guinea had given me a ticket to Europe, or a round-the-world cruise, it wouldn't have made one scrap of difference to me, because wherever I sat - on the deck of a ship, or at a street café in Paris or Bangkok - I would be sitting under the same glass bell jar, stewing in my own sour air. (s. 178)
Da Esther kommer hjem fra oppholdet i New York, blir tilstanden hennes gradvis forverret. Hun glir stadig dypere ned i depresjonen, og dragningen mot døden blir sterkere.

Nå kan dette høres ut som deprimerende lesing, men det er det absolutt ikke. Det er en sterk historie om en ung pikes kamp for å tilpasse seg et samfunn med rigide rammer, og en kvinnerolle hun ikke kjenner seg bekvem med. The Bell Jar er en selvbiografisk roman, noe som også skal være grunnen til at den først ble gitt ut under pseudonym. At mye av det Plath skriver om er selvopplevd, er sikkert med på å gjøre Esthers stemme enda mer troverdig. Men Sylvia Plath var uten tvil en svært dyktig forfatter. Språket hennes er totalt fritt for klisjeer, og de språklige bildene så treffende, at jeg kjenner jeg får lyst til å lese både novellene og diktsamlingene hennes også.

Neste bok ut i mitt lille leseprosjekt er Simone de Beauvoirs The Second Sex, en skikkelig murstein på nesten 800 sider. Det skal bli interessant ...


Forlag: Faber and Faber
Utgivelsesår: 2005 (Første gang 1963)
Sideantall: 234


Kilder:
Mitt leseeksemplar kjøpt fra Bokklubben
The Poetry Foundation
The Guardian

7 kommentarer:

  1. Av og til må man lese sterke bøker med deprimerende undertoner.

    SvarSlett
  2. ps: Spent på hvordan du liker Med kaldt blod. Leste den for en god del år side. En god dokumentarbok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Til å dreie seg om et såpass vanskelig tema som depresjon og psykisk sykdom, så var Plaths bok overraskende "lettlest" uten at det går på bekostning av alvoret. Den er én av de bedre bøkene jeg har lest, uavhengig av sjanger. :)

      Er også spent på "Med kaldt blod". :) Ble i utgangspunktet oppmerksom på Capote på grunn av det nære forholdet mellom ham og Harper Lee.

      Slett
    2. Skjønner hva du mener.

      Jeg har ikke lest noe av Harper Lee ennå, men vet at hun og Truman Capote var nære venner. Så må få med meg To kill a mockingbird i år. Har også sett filmen Med kaldt blod. Like interessant som boka. Har også sett filmen Capote. Anbefaler den gjerne:)

      Slett
  3. Dette prosjektet er både spennende og inspirerende, titlene er sånne som dukker opp "over alt". Det gir meg følelsen av at jeg virkelig burde ha lest bøkene som det refereres til.

    Siden dere skriver om Truman og Lee, jeg har ikke lest In Cold Blood, men filmen likte jeg godt. Breakfast at Tiffany's derimot, den har jeg lyttet til, og likt, min referanse der var vel Deep Blue Something sang med samme tittel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kommentaren din hadde av en eller annen grunn havnet i listen for moderering, vet ikke hvorfor det skjer noen ganger?
      Jeg tenkte det samme som deg: Disse titlene blir referert til så ofte at jeg måtte finne ut hva det var :)

      Slett
  4. Jeg ligner nok litt for mye på en spammer ;)

    SvarSlett