After You av Jojo Moyes

Et gledelig gjensyn med Louisa Clarke

Etter å ha pløyd igjennom det meste av lydbøker på mitt lokale bibliotek, tester jeg nå ut Storytel som en mulig tilgang til flere. Fordelen med lydbøker er at kjedelige ting som rydding og støvtørking med ett går (nesten) som en lek. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at After You/Etter deg, oppfølgeren til Me Before You/ Et helt halv år av Jojo Moyes, var på listen av tilgjengelige lydbøker, på engelsk. I omtalen min av Et helt halvt år skrev jeg noe om at all hypen rundt boken gjorde meg skeptisk, og at det tok lang tid før jeg ga etter for nysgjerrigheten. Det var også med en viss skepsis at jeg begynte å lytte til oppfølgeren, fordi oppfølgere noen ganger kan oppleves som en nedtur i forhold til originalen.

Og det tok litt tid før jeg kom på gli, men så var jeg der igjen - i Jojo Moyes besnærende univers, den samme humoren, den samme varmen. Det har gått to år siden vi møtte Lou sist, og hun sliter. Hun jobber på en irskinspirert pub på en flyplass (som Lou beskriver som like irsk som Mahatma Gandhi), bor i en leilighet hvor hun enda ikke har orket å rydde ut av pappeskene, og sørger fortsatt over tapet av Will. I en sorggruppe kommer hun i kontakt med en broket samling mennesker, som alle har mistet noen de er glad i. Gjennom personer i denne gruppen, og en ulykke Lou selv er utsatt for, blir hun kjent med ambulansesjåføren Sam. Samtidig banker en ung jente, Lily, på Lous dør og hevder at hun er Wills datter. Det er duket for nye forviklinger og utfordringer i Lous liv.

Om jeg ikke gapskrattet like mye som jeg gjorde med forrige bok, så humrer jeg fortsatt godt over dialoger med humoristisk snert og, ikke minst, gjensynet med Lous familie. Jeg morer meg stort over Lous mamma som etter 30 år som oppofrende, hjemmeværende husmor er i ferd med å få sin feministiske oppvåkning. Noe som blant annet resulterer i at hun slutter å barbere leggene sine, til ektemannens store ergrelse og frustrasjon. Jeg blir rørt også denne gangen i møtet med mennesker som alle takler sorgen de opplever på forskjellig vis. Denne historien forteller blant annet noe om hvor sårbare vi er som mennesker, og hvordan frykten for tap, det å miste noen, kan stoppe oss fra å leve livet fullt ut.

After You er ikke like god som den første boken, men den er god nok for meg. La gå at brikkene ofte faller litt for enkelt på plass, slik at de passer perfekt i hverandre. Og at det til tider kan bikke litt over når det kommer til føleri i enkelte scener. Med tanke på all usikkerhet og kaos som preger verden rundt meg i disse dager, kjenner jeg at dette er "helt innafor" for min del. Det har alt i alt vært noen deilig befriende timer i selskap med Louisa Clarke.


Andre bokbloggere om boken:
Tine sin blogg
Anettes Bokboble
Solgunn sitt

Bedre sent enn aldri

Det meste har vel allerede blitt sagt og skrevet om Jojo Moyes' bestselger Et helt halvt år. Sånn sett er det ikke så mye nytt jeg har å komme med, men jeg har allikevel lyst til å fortelle om min opplevelse av den. 

Jeg har fått med meg interessen for denne boken gjennom omtale både i media og på andre bokblogger gjennom de siste to årene. Noen har lovprist boken, andre har ikke vært like begeistret, slik det ofte er med bøker som når ut til et bredt publikum. Jeg kjenner ofte en motstand i meg når det kommer til hyper av alle slag. Men denne gangen ble jeg til slutt såpass nysgjerrig, at jeg gikk inn på Amazon og leste utdraget fra boken som ligger tilgjengelig der. Det var nok til å vekke interesse min, jeg ville vite hva som skjedde videre med hovedpersonen Lou.

Bokens handling er vel kjent for de fleste etter mye omtale, derfor går jeg ikke nærmere inn på den. Jeg bestilte boken på originalspråket, utgaven fra Penguin som du ser over. Den ble med i sekken da jeg dro på hytta første helg i høstferien, og ble lest den helgen. Me Before You var en slukebok for min del. Da vi gikk en langtur i fjellet på lørdag, gledet jeg meg til å komme tilbake på hytta så jeg kunne lese videre. Historien og personene i boken var med meg underveis på turen. Jeg tenkte på Wills skjebne, rammet av en ulykke som kan hende hvem som helst av oss. Og jeg tenkte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i Wills situasjon, eller på den andre siden, om jeg var pårørende.

Under Hans Olav Brenners intervju av Roy Jacobsen på Brenner og bøkene forrige uke, snakket han om hvordan noen karakterer stiger ut av bøkene. Det gjorde personene i Moyes' bok for meg. Spesielt Lou og Will, men også Lous familie som fremstilles på en sånn måte at jeg tar meg i å ønske de var i min nærmeste omgangskrets. Jeg fikk meg en god latter flere ganger underveis av Lous pappa, Bernard, og hans godmodige erting. Ett eksempel er da Lou har fått jobben som Wills personlige assistent:

'Jesus Christ,' said my father. 'Can you imagine? If it wasn't punishment enough ending up in a ruddy wheelchair, then you get our Lou turning up to keep you company.' 'Bernard!' my mother scolded. Behind me, Grandad was laughing into his cup of tea. (s. 21)

Det er mye humor i boken til tross for et alvorlig tema. Og den har også blitt til dels kritisert for å ta for lettvint på nettopp temaet om aktiv dødshjelp, Jeg ser den. Er man ute etter mer dyptloddende eksistensielle funderinger rundt dødshjelp, er ikke Me Before You den rette boka. Men jeg synes boka gir en god innsikt i de vanskelige problemstillingene rundt temaet, ikke minst når det blir personlig, når den det gjelder er noen du er glad i. Enkelte hendelser kan bli noe forutsigbare og bikke mot klisjéer, men det tåler jeg godt i denne boken. De kommer ikke i veien for den gode historien. Og jeg liker den humoristiske, upretensiøse måten Jojo Moyes skriver på. 

Som dere sikkert allerede har skjønt, likte jeg boken godt. Noen har kalt den en tåreperse. Tja, jeg gråt da litt underveis, men følte at jeg lo enda mer, for det er mye galgenhumor her. Dessuten kan jeg like en god tåreperse, såfremt den ikke bikker over i altfor svulstig sentimentalitet. Noe jeg ikke føler denne historien gjør. Moyes har sagt i et intervju med NRK at hennes budskap med boken er at du må leve livet ditt og ikke kaste det bort, du vet aldri hva som venter rundt neste hjørne. Det er også det jeg sitter igjen med. Og at kjærligheten kan dukke opp i livet ditt når du minst av alt venter det.