Jeg har vært nysgjerrig på forfatteren Virginia Woolf siden jeg så filmen The Hours for en del år tilbake. Dessuten dukker det stadig opp referanser til Woolf og hennes forfatterskap i mye annen litteratur jeg leser. Ikke så merkelig kanskje, med tanke på at den britiske forfatteren, litterturkritikeren og essayisten er regnet som én av de fremste modernistene, i selskap med navn som Proust og Kafka. Jeg valgte å starte med én av Woolfs romaner, To the Lighthouse.
Den middelaldrende fru Ramsay er fortsatt en beundret skjønnhet. Hennes mann er akademiker. Fru Ramsay fremstår som en dedikert hustru og mor, og har barnas og ektemannens fulle hengivenhet. Til sin far derimot, har de åtte barna et mer ambivalent forhold, mye på grunn av herr Ramsays væremåte. Mesteparten av tiden er han oppslukt av seg selv og sitt arbeid, og når han først omgåes sine barn oppleves han som brysk og brå. Barna føler en veldig motvilje mot ham, og anser faren for å være en tyrann. Herr Ramsay er avhengig av sin kone for stadig bekreftelse på sitt arbeids betydning. Fru Ramsay føler på sin side at hun er underlegen sin intellektuelle ektemann.
Boken er delt inn i tre hoveddeler: The Window, Time Passes og To the Lighthouse. I The Window, som er den lengste delen, foregår handlingen over en ettermiddag og kveld. Her blir man kjent med et bredt galleri av personer, det er et yrende liv i Ramsayenes sommerhus. James, den yngste av Ramsay-barna, ønsker å dra til fyret dagen etter, men ønsket blir avfeid av faren. Han mener været ikke vil bli godt nok til det. Mye av handlingen foregår utenfor vinduet, der Fru Ramsay sitter og leser for James. Time passes er et veldig kort avsnitt, knappe 16 sider. Dette kapittelet opplever jeg som et slags mellomspill. Her står sommerhuset tomt over flere år, det går fra fullt av liv til tomhet. Det tomme huset og omgivelsene utenfor er i fokus.
Nothing it seemed could brake that image, corrupt that innocence, or disturb the swaying mantle of silence which, week after week, in the empty room, wove into itself the falling cries of birds, ships hooting, the drone and hum of fields, a dog's bark, a man's shout, and folded them around the house in silence. Once only a board sprang on the landing; once in the middle of the night with a roar, with a rupture, as after centuries of quiescence, a rock rends itself from the mountain and hurtles crashing into the valley, one fold of the shawl loosened and swung to and fro. (side 121)Ute i verden raser 1. verdenskrig, og i bisetninger blir leseren fortalt om sørgelige hendelser som rammer familien Ramsay. I del tre, To the Lighthouse, er de gjenværende i familien Ramsay tilbake i sommerhuset, noen av de faste gjestene er også med. Som man kan forstå av tittelen på denne delen, så blir det denne gangen endelig fortatt en utflukt til fyret. Men tomrommet etter de som ikke lenger er blant dem, preger alle de tilstedeværende, og atmosfæren er preget av vemod.
Jeg fikk virkelig noe å bryne meg på med denne boken. Det har tatt meg lang tid å lese den, til tross for at den ikke er veldig lang. Jeg har lyttet til lydboken, lest i papirutgaven, bladd tilbake og lest på nytt. (Det skal sies at jeg i samme periode har lest noen bunker med engelsktentamener, og hatt mye fokus på det.) Men selv om teksten i seg selv yter meg motstand, så mister jeg aldri interessen for innholdet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en lignende tekst. Det som først og fremst holder på interessen min, er at Woolf skriver så godt. Beskrivelsene hennes er med på å skape en helt spesiell atmosfære i teksten, og man kommer så nært innpå karakterene gjennom deres tanker og observasjoner av hverandre. Her er er Woolf dyktig i å få frem de skiftende stemningene i et menneskesinn, skifter som gir utslag i svært motstridende følelser.
Det som er én av de største forskjellene fra de fleste bøkene jeg leser, er at denne ikke har noen typisk handlingsgang. Lik en del andre modernistiske forfattere på begynnelsen av 1900-tallet, benyttet Virgina Woolf seg av en fortellerstil som er kjent som "stream of consciousness". Kort forklart går denne metoden ut på å fortelle gjennom gjengivelse av en fri strøm av karakterenes tanker og følelser. Å lese en slik tekst krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Skiftene i synsvinkler kommer mange ganger så brått at jeg ikke får med meg at perspektivet er flyttet over til en annen karakter, før jeg begynner å stusse over manglende sammenheng. Teksten er også preget av lange setninger med mange komma.
To the Lighthouse skal være det mest selvbiografiske som Woolf har skrevet, og Woolf skal selv ha sagt at den ble skrevet som et uttrykk for sorgen over å miste sin mor. Moren døde brått da Virginia var bare 13 år, og tapet etterlot seg et vemod som fulgte henne resten av livet. I store deler av sitt voksne liv slet Virginia Woolf med psykiske problemer. Problemer som sannsynligvis ikke ble mindre av det kreative arbeidet med å skrive, som hun gikk veldig opp i. Da en ny verdenskrig rammet Europa, ble det, samt frykten for å få nok et sammenbrudd, for mye å bære for henne. I 1941 tok Virginia Woolf sitt eget liv ved å putte lommene fulle av stein og vasse ut i elven Ouse. Hun ble 59 år gammel.
Kilder:
Collins Classics-utgaven
Lydbok
Forordet i Collins Classics-utgaven
Store norske leksikon
Wikipedia
NRK
