Vigdis Hjorths roman Arv og Miljø ble bokhøstens mest omdiskuterte i fjor. Den har fått gjennomgående gode kritikker, blant annet for måten den tar opp et ofte fortiet tema som incest. Debatten rundt romanen ble sparket i gang da Aftenpostens anmelder antydet at Hjorths historie ikke var fiksjon, men "skjult" virkelighetslitteratur.
De fleste har vel fått med seg hva Arv og miljø handler om, så jeg skal fatte meg i korthet:
På grunn av hendelser i barndommen, har Bergljot som voksen valgt å bryte med sin egen familie. Etter et sammenbrudd utløst av traumene fra den gang, har hun kun hatt sporadisk kontakt med enkelte familiemedlemmer. Da Bergljots foreldre velger å gi de to yngste døtrene, Astrid og Åsa, familiehyttene på Hvaler som forskudd på arv, tar broren Bård kontakt med Bergljot. Bård, som også delvis har brutt med foreldrene, mener at den økonomiske kompensasjonen han og Bergljot blir tilgodesett med, er altfor lav. Han ønsker heller en halvdel i én av hyttene, fordi han også har følelsesmessig tilknytning til stedet. Nå vil han gjerne ha Bergljot med på å tale deres sak overfor foreldrene.
Bergljot lar seg etter hvert trekke inn i arveoppgjøret på brorens side. Og ettersom familiekonflikten eskalerer, avdekkes bakgrunnen for Bergljots brudd med foreldrene. For henne blir arvetvisten også en mulighet til å konfrontere familien med det hun ble utsatt for som barn.
Ikke bare skriver Vigdis Hjorth drivende godt, hun uttrykker også stor livsvisdom. I Arv og miljø viser hun oss det komplekse ved den menneskelige natur, alle skiftningene i et sinn. Hun viser oss mennesket slik det virkelig er, vår evne til forstillelse og fornektelse av ubeleilige sannheter. Noen ganger gjør hun det gjennom referanser til de store tenkerne, eksempler som får meg til å nikke på hodet og tenke: Ja, selvfølgelig, det er sånn det er. Som i eksemplet nedenfor.
Psykoanalysen hadde lært Freud at menneskets dypeste vesen består av driftsimpulser, at mennesket i seg selv verken er godt eller ondt, men god i én relasjon, ond i én annen, god under visse omstendigheter, ond under andre, at mennesket først og fremst er menneskelig, og at det farlige er når mennesket fornekter dette elementære forhold. (s. 258)Disse referansene kommer som en naturlig del av refleksjoner og samtaler i teksten, og oppleves ikke på noen måte belærende.
Hjorth skaper et nyansert bilde av hovedpersonen Bergljot, en sterk kvinneskikkelse som tør å gå i kamp mot såvel indre som ytre demoner. Underveis i kampen for at hennes historie skal bli hørt og anerkjent, gjør hun seg mange refleksjoner rundt sin egen side i saken. Som når hun spør seg: Kjæler jeg for arret mitt? (s.309). Bildet av arvetvisten blir også nyansert gjennom at begge sider i konflikten får komme til orde. Blant annet gjennom meldinger, brev og e-poster fra søsteren Astrid som hele tiden prosederer sin og foreldrenes sak. For meg er det uansett aldri noen tvil om hvor min sympati ligger, den er i det store og det hele hos Bergljot.
Språket flyter lett i denne romanen, men yter også motstand. Det er noe manisk over de stadige gjentakelsene i teksten, og ved noen få tilfeller gjør disse gjentakelsene meg oppmerksom på forfatterstemmen. Ellers kan jeg si at min leseopplevelse ikke blir preget av alt jeg visste om boken på forhånd. For meg er dette historien om Bergljot, ikke om Vigdis Hjorth.
Jeg anbefaler boken på det varmeste. En viktig roman om et fortsatt tabubelagt tema.
Vigdis Hjorth fikk før jul Bokhandlerprisen for Arv og miljø, og ble denne uken nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Arv og miljø er også én av tre nominerte til Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman, og har derfor vært samlesingsbok for bokbloggerne i februar.
Tine har også lest Arv og miljø. Det samme har Artemisia.
Kilder:
Arv og miljø, kjøpt gjennom Bokklubben.
Anmeldelse i Aftenposten
Hei Inger Johanne. Det var spennende å lese din opplevelse av boken. Som sagt likte jeg den veldig godt. Nå leser jeg Åsne Seierstad sin «To søstre», veldig informativ og gripende. Hilsen Helena
SvarSlettTusen takk, Helena, og takk for kommentar! Dette var virkelig en av de bedre romanene jeg har lest. Jeg har lest boken av Linn Ullmann som jeg lånte av deg, likte den veldig godt. Skal lese Åsne Seierstads bok etter hvert, den er nominert til bokbloggerprisen i åpen klasse. :)
SlettHei. Enig, en flott roman, en viktig roman.
SvarSlettGodt du ikke lot debatten i høst påvirke din leseopplevelse så mye.
Nå leser jeg, har så vidt begynt, på Tredje person entall. Ingalill og Solrunn mener den har mye til felles med Arv og miljø, og at de med fordel kan leses opp mot hverandre.. for å forstå forfatterskapet til Hjorth bedre. Det blir spennende å se.
Takk for link!
Bare hyggelig :) Ja, den traff virkelig denne her. Glad for at leseopplevelsen ikke ble preget av alt jeg hadde lest på forhånd. Det eneste var at min fantasi-Bergljot liknet veldig på Vigdis Hjorth av utseende... :) Takk for tipset med Tredje person entall, da skal jeg lese den også.
SvarSlett