Himmelbjørnens skog - Britt Karin Larsen

HISTORIER SOM VARMER 

 - Det er visst noe med at bjørnen fra gammelt av ble ansett for å  komme fra himmelen, og så skulle de som felte den sørge for at den kom dit igjen ... (s. 368 i Ebok-utgaven) Slik forklares skikken blant finnefolkets jegere med å henge skallen til bjørnen man har felt i trærne. Himmelbjørnens skog er bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om Finnskogfolket. 

Og jeg må si det er et gledelig gjensyn med personene jeg ble kjent med i første bok i serien, Det vokser et tre i Mostamägg. Taneli er på flukt etter ugjerningen han begikk i slutten av forrige bok. Mostamägg ligger i ruiner etter å ha blitt påtent, det eneste som står igjen er lønnetreet Taneli plantet til Lina, og badstua der ingen lenger orker å oppholde seg. Ved hjelp av barna og gode venner, går Lina i gang med å gjenoppbygge torpet. Savnet etter Taneli blir stadig sterkere ettersom tiden går, ingen vet hvor han oppholder seg. Unge Hilda bærer en ekstra tung bør etter det som hendte. Hun har blitt gravid etter at den ene av studentene som besøkte Mostamägg forgrep seg på henne.

Ellers går livet sin vante gang i både bygd og skog. Avlinger skal sås og høstes. For folk flest er livet preget av strev og hardt arbeid i kampen for å overleve. For finnefolket er det lite mat å fordele på voksende familier, men det stopper dem ikke fra å dele gjestmildt av det de har med andre som krysser deres vei. Gammel overtro og religion lever hånd i hånd i alle lag av befolkningen. Valkola-Kaisa, som er en "klok kone", er bekymret over at Lina ikke vil la barna sine bli døpt, eller la de få bli kjent med den Herre Jomalas ord. Lina har sine grunner for dette, hun har selv fått føle de kristnes skinnhellighet på kroppen og ønsker derfor ingen befatning med kirken.

Kjærlighet og kjønnsdrift rører seg i såvel gammel som ung. Og det er den ulykkelige kjærligheten som kanskje berører sterkest. Som hos Paul, husbonden på Lauvåsen, som elsker kona si, Karin, så høyt. Følelsene blir ikke gjengjeldt, hun giftet seg til trygghet, ikke av kjærlighet, og Paul slukner nå og da sine sorger i alkohol, lik så mange andre. Gjestgiverens datter, Lisa klarer ikke å gi slipp på sin umulige kjærlighet til bygdas flotte, men til tider drikkefeldige prest. En besettelse som truer med å knuse hjertet hennes da prestens kone melder sin ankomst til bygda.

Trøsten inntil en varm kumage, Lisa som halvhjertet prøver å dra noen dråper ut av spenene har kanskje aldri kjent den, for hos faren har fjøspiger tatt seg av melkingen, men nå synker ansiktet inn mot den droplete kumagen og der kommer tårene, hun hikster mens kua står stille og finner seg i det, og så hjelper Kaisa til med å klemme Lisas fingre rundt spenene, og plutselig durer det i bøtta, det skummer og Lisa ser ned, i undring. (side 267 i Ebok-utgaven)

Det er så vakkert fortalt, uten de store faktene. Språket flyter som gyllen honning, smyger seg innunder huden, og varmer i hjertet. Historiene blir fortalt med en tydelig kjærlighet til alle disse sjelene som kjemper sine kamper mot svakheter, fristelser og motgang. Som hele, troverdige mennesker fremstår de, slik de blir beskrevet med sine gode og dårlige sider. Som lytter blir man engasjert i livene de lever, i skjebnene som rammer mange av dem så hardt. Dette er bøker jeg kan anbefale på det varmeste.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016 (Storytel)
Lyttetid: 7 timer 25 minutter

Kilder:
Lydboka på Storytel

Flere om boka:
NRK
Tones bokmerke

Det vokser et tre i Mostamägg - Britt Karin Larsen

Lavmælt og vakkert

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Britt Karin Larsens triologi om taterne, men så ble det altså serien hennes om folket på Finnskogen jeg gikk i gang med først. Et nytt bekjentskap som jeg definitivt har tenkt å følge opp videre.

I Mostamägg bor den utstøtte Taneli. Det sies at bjørnejegeren har drap på samvittigheten, og dermed ønsker ingen å krysse hans sti. En ung kvinne med et uekte barn søker allikevel tilflukt hos ham, for å slippe unna øvrighetens fordømmelse. Kvinnen fremstår som navnløs da vi blir kjent med henne, men hun tar etter hvert navnet Lina. Sammen prøver de to utstøtte å bygge en fremtid sammen. Et symbol på fremtidshåpet er treet som må være det det refereres til i bokens tittel. Lønnetreet som Taneli i nattens mørke graver opp ved storgården Lauvåsen og planter i Mostamägg for å glede Lina.

Lina er bare én av flere fortellerstemmer vi følger i denne boken. De forskjellige fortellerne har én eller annen tilknytning til hverandre.Vi blir blant annet kjent med Valkola-Kaisa. En klok kone som har et inngående kjennskap til plantenes helbredende og stimulerende egenskaper. Samtidig er hun gudfryktig, hun er "fast i troen på den Herre Jomala". En gang hadde Kaisa selv familie, men ektemannens drikking endte i tragedie, så nå går hun rundt og hjelper andre. Så er det gjestgiverens sjenerte datter, Lisa. Hun som har brutt med sin tilblivende ektemann, fordi kjærligheten til den unge presten som har flyttet til bygda er så mye sterkere. Problemet er bare at presten allerede er en gift mann.

Boken har et mangfoldig persongalleri. Vi følger flere av de varmblodige kvinnene av finnefolket. Det går gjetord om skjønnheten hos disse kvinnene, og selv gjestgiverens datter, Lisa, skal ha finneblod i seg, etter moren. Mange av kvinnene sliter med drikkefeldige og utro menn. Vi er i de dype skogene mellom Hedmark og Värmland, på grensen mellom Sverige og Norge, eller Nörrje,som skogfinnene kaller det. Fordommene er mange blant bygdefolket når det kommer til skogfolket, som er en minoritet i området. De blir sett på som hedninger, og hånes for så vel språk som at de lukter røyk fra ovnen i røykstua. Mange skogfinner drømmer om Amerika, det forjettede land, der alle har like muligheter. For der fordommene rår, skal det godt gjøres å endre fremtidskursen. Som for finnebarna som leser til konfirmasjon:

For de fleste av dem blir det bare å sitte der, uten å bli hørt, samme hvor godt de har prøvd å forberede seg, for presten har ikke tid til å stille spørsmål til dem alle, og først og fremst er det bygdeungene som får lov å svare riktig på prestens spørsmål. For finneungene, som kommer bare av plikt, hva kan man vel vente at de skal kunne drive det til her i verden? (Side 335/361 på Storytel, Ebok-utgaven)

Naturen og skogfolkets samspill med den, har hele veien en viktig rolle i historiene. Lina tenker at det er naturen en kan stole på, ikke menneskene. For henne har den gitt mat og ly, imens menneskene har støtt henne bort.

Leppene beveger seg, hun ber til den Herre Jomala, til trærne, til steinene, de som aldri har gjort henne noe vondt, men ønsket henne velkommen overalt, alltid. Hun kjenner mennesker som har snudd på slike veier, som aldri gikk helt fram til det som ga dem angst, men hun vet hun må fram, og vil ikke den myke mosen og glitteret i lauvet gjøre alt for å lindre smerten hennes, kanskje? Mennesket, det kan ingen stole på, men har mosen langs en sti noen gang sviktet? (Side 349/361 på Storytel, Ebok-utgaven)

Språket er poetisk og maner til ettertanke, man finner en ro i denne boken. Det er som å vende tilbake til røttene, de røttene skogfinnene helt klart er så mye nærmere en de som håner dem og holder dem på avstand. Skogfolket er et varmblodig og gjestmildt folk. Larsens fortellinger om dem er både hjertevarmende og grusomme, og begge deler virker like naturlig. For det er også slik naturen er - den både gir og tar.

Det vokser et tre i Mostamägg er første bok i serien om Finnskogfolket.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016 (Storytel) - Første gang 2013

Spilletid: 4 t 45 m

Kilder:
Lese- og lytteutgaven på Storytel.
Cappelen Damm

Flere om boken:
NRK kultur
KNIRK
Tones bokmerke
Anitas blogg