Ned til elva - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers! Denne uken finner du smakebitene på denne bloggen: Betraktninger

En grå og trist dag på Østlandet i dag, i alle fall værmessig, men så lenge man har bøker i livet sitt behøver hverdagen aldri bli grå!
Smakebiten min i dag er fra den ene boken jeg leser akkurat nå. Det går fortsatt smått med lesing for meg, mye annet som skjer på fritiden, så jeg hører mest på lydbøker.

Smakebiten er fra side 65 i hardcover-utgaven:

Ingen ville mislikt det sterkere enn Davy om jeg hadde prøvd å omskrive den ubehagelige situasjonen i et forsonende lys. Det lå to døde unggutter i huset vårt, og det fantes ingen formidlende omstendigheter. Jeg husker at Davy satt på kjellertrappa i skinnet fra den gule lyspæra, med ei jakke trukket utenpå T-skjorta og ansiktet glinsende av regn. Han sa ikke et ord, og i ansiktet hans så jeg en nummenhet som for meg var skremmende. Vi satt og ventet på at Ted Pullet skulle komme. Far var dypt inne i en bønn, med Swede i den ene armkroken og den andre på skulderen til Davy. Jeg husker en fornemmelse av å bli delt i to, av å bli mindre. Jeg bablet til Davy om at alt ville ordne seg, han hadde jo ikke ment å gjøre det.

Flere smakebiter finner du HER:


Ha en fantastisk søndag!

Kisscut - Karin Slaughter

Utenkelige udåder

Kisscut (Stillheten etterpå) er andre bok i Karin Slaughters Grant County-serie. Her møter vi igjen barnelege/rettsmedisiner Sara Linton, eksmannen hennes politisjef Jeffrey Tolliver og politietterforsker Lena Adams.

Handlingen starter med at Sara og Jeffrey, som så smått har begynt å søke tilbake til hverandre, møtes ved skøytebanen i Heartsdale. Det som skulle være et hyggelig stevnemøte, tar brått en tragisk vending da en 13 år gammel jente truer en jevnaldrende gutt med pistol.

The boy she was aiming the gun at was a good-looking kid, probably the object of an unrequited crush. In Jeffrey's day, she would have left a nasty sticker in his locker. Today, she was pointing a gun. "Jenny," Jeffrey began, wondering if the gun was even loaded. "Let's work this out. This guy's not worth getting into trouble over."  "Go away," Jenny repeated, even though her voice was not as firm. She used her hand to wipe her face. He realized that she was crying. (side 19 i Amazon-utgaven)

Med pistolen fortsatt mot guttens hode, bønnfaller Jenny Jeffrey om skyte henne før hun selv trekker av. Samtidig finner Sara liket av et nyfødt pikebarn på skøytebanens toalett. I etterkant rulles de bakenforliggende årsakene for de to dramatiske hendelsen sakte, men sikkert opp, til tross for at ingen er særlig interessert i å snakke med politiet. Og det som avdekkes er så grusomt at selv en garvet politimann som Jeffrey Tolliver har problemer med å tro at det er sant.

Jeg har nevnt tidligere at Karin Slaughter skriver uten filter. Dette er den tredje boken jeg leser av henne, og jeg opplever henne som en uredd forfatter som ikke er redd for å røske opp i forestillingene vi har om oss selv og folk rundt oss. I Kisscut tar hun i tillegg tak i noen tabubelagte temaer. Beskrivelsene Slaughter bruker kan til tider være svært malende og i så måte ubehagelige å forholde seg til, i alle fall for en som meg, som lever i min trygge boble. Det kan bli i meste laget til tider, men om man leser aviser så skorter det ikke på historier fra det virkelige liv som overgår mang en bok. Dessverre er det ofte slik at virkeligheten overgår fantasien. Jeg har også veldig sansen for de sterke kvinneskikkelsene i disse bøkene. Karakterene i Grant County-bøkene er svært sammensatte, de er ingen engler, og det er noe med ærligheten i måten de fremstilles på som gjør meg interessert i å følge Slaughters forfatterskap videre.

Kisscut er et hakk opp i forhold til forrige bok Blendet/Blindsighted for min del. Selv om det også i denne historien avdekkes en rekke forferdelige forbrytelser, er det ingen seriemorder som jaktes denne gangen. Samtidig føler jeg at jeg kommer mer under huden på hovedkarakterene, Sara, Jeffrey og Lena, som jeg i forrige bok ikke fikk helt grep på. Noen av de beste sekvensene synes jeg er i møtet med Sara og hennes familie. Her gjør Slaughter en fremragende jobb med å få frem dynamikken familiemedlemmene imellom, dialogene er naturlige og slagferdige med massevis av humor. Det sitter ikke like bra i samspillet mellom Sara og Jeffrey føler jeg, spesielt ikke i begynnelsen av boken. Jeg blir ikke helt klok på dem, de oppfører seg til tider "out of character" når de er sammen. Mot slutten av historien går dette seg imidlertid til.

Forlag: Random House UK

Utgitt: 2010 (Hardcover 2002)
Spilletid: 11 timer og 8 min.

Kilder:
Utdrag av boken fra Amazon.com
Lydboken på Storytel

To Kill a Mockingbird - Harper Lee

Klassiker som berører sterkt

Harper Lees berømte Pulitzervinnende klassiker fra 1960 er nok velkjent for de fleste. Jeg har lenge tenkt at dette er en bok jeg må lese, og etter all kontroversen og oppmerksomheten rundt utgivelsen av oppfølgeren (om man kan kalle den det), Go Set a Watchman, kjente jeg at det var tid for å sette tanke ut i handling.
                                               

To Kill a Mockingbird (Drep ikke en sangfugl) tar oss med til Alabama, USA i 1930-årene. Historien fortelles gjennom Scout Finchs alltid årvåkne og granskende øyne. Scout er fem år, nesten seks, første gang vi møter henne. Hun og storebroren Jem møter Dill som skal tilbringe sommerferien hos tanten sin, som er Finch-barnas nabo. Dill har en velutviklet fantasi, og hans inntreden i livene deres fører Finch-barna ut på eventyr i deres egen bakgård.

Scout og Jems far, Atticus Finch, er enkemann og jobber som advokat. Da Atticus får jobben med å forsvare en farget mann som er anklaget for å ha voldtatt en hvit kvinne, innebærer det at Scout og Jems stort sett bekymringsløse tilværelse er over. Brått må de forholde seg til voksne menneskers tilkortkommenhet og smålige ondskap.

                                            

To Kill a Mockingbird handler i stor grad om rasisme og diskrimineringen av fargede i Sørstatene i tiden historien er lagt til, men den forteller vel så mye om fordommer generelt og behovet mange har for å distansere seg fra enkelte mennesker eller grupper. Trangen til å dømme andre, og skille mellom "dem" og "oss",  behovet for å putte folk i bås. (Herunder også kjønnsroller - Scout får hele tiden beskjed at hun må oppføre seg mer som en jente). Atticus Finchs' søster Alexandra bruker uttrykket "trash" om en gutt som Scout ønsker å ha med hjem på besøk. Alexandra understreker at Finch-familien har en viss "bakgrunn", og dermed ikke kan omgåes folk av alle slag. Etterpå er Scouts nøkterne refleksjon rundt denne rangeringen av mennesker rørende i sin enkelhet.

- Nei, alle er nødt til å lære, ingen er født med at de kan. Han der Walter er så skarp som bare det, han bare kommer etter av og til fordi han må hjelpe pappan sin. Ingenting i veien med ham. Næ, Jem, jeg tror det er bare én slags folk. Folk. (s. 219)

Så hva er det som gjør denne boken så bra? Mye ligger i Harper Lees evne til å skrive frem miljøet og atmosfæren i en mindre sørstatsby i midten av 30-årene. Jeg har aldri fysisk vært i Alabama, men etter å ha lyttet til To Kill a Mockingbird, føler jeg at jeg har vært der likevel. Det beste av alt er måten hun klarer å bringe karakterene til liv for leseren. Mye av dette gjøres gjennom dialogene i boken - her føler jeg at Lee mesterlig lever opp til forfatterrådet "Show, don't tell". For det er i stor grad gjennom Scout og Jems samtaler seg imellom, deres vitebegjærlige spørsmål til faren, samt Atticus' kloke og innsiktsfulle svar, at karakterene deres trer så tydelig frem. Måten karakterene handler på i forskjellige situasjoner, er også med på å underbygge det bildet dialogene tegner. 

For å bruke et muligens forslitt uttrykk, så er To Kill a Mockingbird en fantastisk perle av en bok, og temaene den tar opp har fortsatt relevans for vår tid. Jeg har ennå ikke gjort meg opp en mening om jeg vil lese oppfølgeren. Med tanke på den blandede mottakelsen boken har fått, og ikke minst de noe suspekte omgivelsene rundt manuset som plutselig "dukket opp", tror jeg at lar det være. Så får heller denne perlen fortsette å skinne helt for seg selv.

Jeg må også legge til at skuespilleren Sissy Spacek gjør en super jobb som oppleser av boken, noe som hever lytteopplevelsen mange hakk. Lydboken har jeg lastet ned fra Storytel.

Forlag: Random House UK

Lyttetid: 12 timer og 10 minutter

Kilder:

Lydbok på Storytel

Drep ikke en sangfugl - eksemplar i Nasjonalbibliotekets samling:

http://www.nb.no/nbsok/nb/b7cb850fadc2e2d02fb7891bfdefe690?index=1#2

Artikkel fra The New Yorker

Flere om boken:

Tine
Mari

Braut med bok