søndag 25. oktober 2015

Bokomtale: Innsirkling 1 av Carl Frode Tiller

Innsirkling av Carl Frode Tiller fra 2007 har vært periodens bok i lesesirkelen jeg er med i, og er den første i en serie av av tre. De neste bøkene i triologien, Innsirkling 2 og 3, ble utgitt i henholdsvis 2010 og 2014.  Innsirkling 1 og 2 har begge vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.


En av fordelene med å være del av en lesesirkel, er at man "oppdager" forfattere og bøker man kanskje ellers ikke ville ha lest. Jeg har vært krimelsker på min hals siden jeg begynte å lese Frøken Detektiv og Hardyguttene som barn, så det må erkjennes at det er en overvekt av krim i bokhyllene her hjemme. Men på et tidspunkt begynte jeg rett og slett å bli mett av sjangeren, og endte stadig oftere opp med å legge fra meg bøker uten at jeg hadde lest de ferdig. Det var på tide å tenke nytt, og her har bl.a. lesesirkelen bidratt til en utvidelse av min bokhorisont!

Utgangspunktet for Innsirkling 1 er at David har mistet hukommelsen. Via en annonse i avisen oppfordres alle som på et eller annet vis har stått David nær om å skrive brev til ham, i håp om at det vil gi ham hukommelsen tilbake. De tre jeg-fortellerstemmene vi møter i romanen følger denne oppfordringen. Jon er en ungdomsvenn, Arvid er Davids stefar og Silje er ungdomskjæresten. Gjennom deres brev og historier trer også etter hvert Davids historie frem. 

Eller, jeg må vel heller si de forskjellige versjonene av David som trer frem, hver av dem farget av personen som forteller. Flere ganger underveis i lesingen slo det meg hvor subjektiv opplevelsen av oss selv og forholdet vårt til andre er. Finnes det egentlig noen "korrekt" sannhet, der vi trekker fra og legger til akkurat som det passer oss, for å fremstå slik vi ønsker? Det er nettopp dette som suger meg inn i denne romanen, som driver meg fremover i teksten. Hvem er David egentlig? Hvilke av de tre forskjellige versjonene kommer nærmest sannheten om ham?

Ja, som du sikkert allerede har forstått finnes ikke svaret på det i denne boka. Så nå gjenstår det å lese de neste bøkene i triologien for min del.Og det gleder jeg meg til. For jeg liker måten Tiller skriver på. Den eneste gangen jeg føler at drivet stanser noe opp i teksten, er i enkelte av nåtids-sekvensene i Siljes historie, kranglene mellom henne og mannen. Jeg liker måten forfatteren tar det menneskelige på kornet. Selvbedraget. Evnen til forstillelse. Hvordan vi ser det vi ønsker se, det som passer best inn i vår egen overbevisning. Mens jeg leste dukket en setning opp i hodet, tittelen på en annen bok (uten sammenligning forøvrig): Men tankene mine får du aldri. Og det kan nok være like greit, at vi ikke får vite alt hva andre tenker.

Jeg har lyst til å avslutte med et lite utdrag fra Arvids brev til David som jeg festet meg ved, rett og slett fordi jeg synes den siste setningen er rørende vakker. Og fordi jeg opplever det han uttrykker som sant.
Men så sei meg kva det er, da, sa mamma litt høgare, for no begynte ho å bli irritert, kva er det du ler slik av? spurde ho. Ho såg småsint på meg, og dermed lo eg berre enda meir, og til slutt kunne ikkje ho gjere anna enn å le, ho heller. Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slike er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen. (s. 123)


2 kommentarer:

  1. Jeg begynte egentlig på denne boken i vinter, for jeg så for meg at tredje bok helt sikkert kom til å stå igjen som en av de nominerte til Bokbloggerprisen. Da romanen kun var på langlisten, så la jeg den fra meg. Det var ikke noe galt med verken skrivestil eller innhold, jeg bare svermet til neste bok. Det er en utrolig dårlig vane jeg har. Flott omtale, Inger Johanne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Mari! Ja, jeg vet hvordan det er, jeg har også mange påbegynte bøker liggende. Derfor blir jeg veldig glad når jeg finner historier som holder på meg :) Gleder meg til å lese de neste.

      Slett