Det er helt merkelig hvordan en forfatter med såpass lang fartstid som Odd Klippenvåg har gått så totalt under min leseradar! Helt tilfeldig kom jeg til å lese om ham i en rosende omtale ført i pennen av Odd Karsten Krogh som blogger for Cappelen Damm. Når jeg leste meg opp på forfatteren, viser han seg å være en av disse som har en svært trofast leserskare, men som får lite spalteplass på kultursidene i riksmediene.
Novellene i "En enda større ensomhet" er varierende i innhold og lengde. Noen fester seg også sterkere på minnet enn andre. Den første novellen Hestene er én av de lengste, og handler om Gry. Hun må reise til brorens gård for å ta vare på dyrene hans for en periode. Viggo har hatt en arbeidsulykke og ligger på sykehuset. Imens hun gjør seg kjent i brorens hus, innser Gry at hun vet svært lite om ham.
I Røde roser og champagne tar feiringen av en bryllupsdag en svært overraskende vending. I utgangspunktet virker paret som et hvilket som helst gjennomsnittlig ektepar. Først når novellen nærmer seg slutten, begynner leseren å ane ugler i mosen. Det viser seg at den ene skjuler noe for den andre... Slutten på denne så jeg ikke komme.
Jeg har tenkt mye på Lorents, hovedpersonen i novellen som deler navn med tittelen, En enda større ensomhet, i ettertid. Lorents er gammel og har sviktende helse, han bor alene i leiligheten han tidligere delte med sin kone Else. Else døde fra ham for åtte år siden, sønnen Tore bor i Sverige og kommer sjelden på besøk, så Lorents er mye alene. Bortsett fra de ukentlige besøkene fra kvinnene i den kommunale hjemmetjenesten, er det bare søsteren Marie han har kontakt med. Lorents er ensom. Savnet etter Else er sterkt, savnet etter venner og andre nære som er borte likeså. Stadige nye ansikter som dukker opp fra hjemmetjenesten gir ingen rom for å skape nye relasjoner. Han føler seg fremmedgjort, i blokka hvor han bor er ingen av de kjente naboene igjen, det vises ikke lenger jenteturn på TV, på nyhetene er det bare krig og elendighet. Hva er det da som stopper en fra å gi opp?
Nest siste novelle Fargen rosa er finurlig lagt opp slik at man følger nesten hele livsløpet til en kvinne. Gjennom hva kvinnen liker og ikke liker får man et godt innblikk i hvem hun er. Og det er først nå når jeg nå skriver om den, at det går opp for meg at kvinnen forblir navnløs gjennom hele novellen.
Skogen, tett og mørk er den siste i samlingen, og vekker en uro i meg som leser. Mellom linjene leser man at hovedperson må ha begått en forbrytelse, og etter all sannsynlighet har sittet i fengsel. Etter hvert begynner jeg å ane hva forbrytelsen hans har gått ut på, en urovekkende anelse.
Relasjoner mennesker imellom står i fokus i disse novellene, hva vi deler med hverandre og hva vi velger å holde for oss selv. Du kommer nært inn på personene du møter, de er beskrevet med en slik ærlighet, og det er lett å kjenne seg igjen i mange av dem.
I boka "On Writing - A Memoir of the Craft" skriver Stephen King følgende: When the reader hears strong echoes of his or her own life and beliefs, he or she is apt to become more invested in the story (s. 160). Det føler jeg er en dekkende beskrivelse av den leseopplevelsen jeg har hatt med Odd Klippenvågs noveller. Nå gleder jeg meg til å gå i gang med "Ada" - Romanen som Klippenvåg fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for i 2014. Til dere andre sier jeg bare: LES, LES!
Du kan lese mer om Odd Klippenvåg HER og HER.
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 136
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 136
Rose-Marie har lest og blogget om to av Odd Klippenvågs romaner: Et personlig anliggende og Ada.
Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar. (Jeg tok selv kontakt med forlaget og ba om ett).
Kilder:
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Odd Karsten Krogh
