Ada - Odd Klippenvåg

Etter at jeg "oppdaget" forfatteren Odd Klippenvåg for noen uker siden har jeg lest og blogget om den siste novellesamlingen hans "En enda større ensomhet". Klippenvåg skriver også romaner, og med litt påvirkning fra min side ble romanen hans Ada valgt til denne periodens bok i lesesirkelen jeg er med i. 

Paul er ung og uerfaren da han i 1955 ankommer et lite øysamfunn nord i landet for å jobbe som lærer ved bygdas skole. Han finner seg fort til rette, og blir en del av omgangskretsen til lærerkollegaen Harald Nilsen og kona hans, Ingjerd. Ekteparet Nilsen prøver å spleise Paul med den unge, vakre Mette, som er en venn av familien. Men det er en annen kvinne som vekker Pauls interesse på den fronten.

Ada er pedell ved grendeskolen, og vasker både i skolelokalene og Pauls leilighet. Hun er alenemor for datteren Kirsti, som er én av Pauls elever. Ada går alltid med et skaut knyttet under haken som skjuler deler av ansiktet henne. Paul oppdager at hun gjør dette i et forsøk på å gjemme et skjemmende fødselsmerke som dekker store deler av ansiktet hennes. I tillegg til fødselsmerket, er overleppen hennes vansiret på grunn av hareskår.

Jeg var sjokkert. Det meste av Adas ansikt var nemlig dekket av et stort, portvinsfarget fødselsmerke. Dessuten var overleppen hennes sterkt preget av en mislykket operasjon for hareskår. Hva hun må ha lidd! tenkte jeg allerede på vei opp trappen. Jeg forsto nå hva Ingjerd og Harald Nilsen hadde hintet om da de snakket om Ada, og oppe i leiligheten greide jeg ikke å skyve fra meg synet av dette plagede ansiktet.

Paul blir svært fascinert av Ada som er flere år eldre enn ham, og og føler en sterk dragning mot henne. Etter hvert innleder de et heftig forhold, men i en liten bygd er det ikke enkelt å holde et kjærlighetsforhold skjult.

Jeg liker så godt hvordan Odd Klippenvåg skriver. Språket i Ada er dempet, de store følelsene beskrives nøkternt og uten føleri, men allikevel oppleves det sterkt. Det er da også en sterk troverdighet i det som fortelles, såpass troverdig at jeg får det for meg at Paul og Ada er virkelige personer, og at fortellingen om dem er virkelighet. Kjærlighetshistorien blir ekstra gripende fordi den er så fjernt fra den gjengse vakker-heltinne-møter-superkjekk-helt oppskriften. Det som rører meg, er hvordan Paul evner å se forbi de fysiske skavankene som Ada selv skammer seg over, og blir betatt av den sterke, fantastiske kvinnen hun er.

Vi lever i en tid hvor vi er mer opptatt av utseende enn noensinne, noen ganger på grensen til det sykelige. Kosmetisk kirurgi og andre typer inngrep for å fikse på utseendet har blitt tilgjengelig for alle, og blir stadig mer vanlig. I en slik setting blir historien om Ada og Paul også en påminnelse om at et menneskes tiltrekningskraft ikke nødvendigvis har sammenheng med et perfekt ytre. Hva som gjør at vi føler en dragning mot en spesiell person, er mer sammensatt enn som så. Et engelsk uttrykk sier at " Beauty is in the eye of the beholder", altså at oppfattelsen av hva som er vakkert er svært subjektivt. Kanskje er dette noe vi har mistet av syne i dagens jag etter perfeksjon?

Odd Klippenvåg vant Riksmålsprisen for Ada i 2014.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 153

Rose-Marie har også lest Ada.

Kilder:
Pocketutgaven av boken kjøpt gjennom Bokklubben.

En enda større ensomhet - Odd Klippenvåg

NORSK FORFATTER SOM FORTJENER MYE STØRRE OPPMERKSOMHET!

Det er helt merkelig hvordan en forfatter med såpass lang fartstid som Odd Klippenvåg har gått så totalt under min leseradar! Helt tilfeldig kom jeg til å lese om ham i en rosende omtale ført i pennen av Odd Karsten Krogh som blogger for Cappelen Damm. Når jeg leste meg opp på forfatteren, viser han seg å være en av disse som har en svært trofast leserskare, men som får lite spalteplass på kultursidene i riksmediene.

Og nå lurer jeg på hvorfor det er sånn? For etter å ha lest Odd Klippenvågs siste novellesamling "En enda større ensomhet" må jeg si jeg føler meg rett og slett litt frelst. Jeg prøver ikke å ta av i innleggene jeg skriver her, hverken den ene eller den andre veien, men denne gangen kjenner jeg at det kan bli vanskelig å la være. For dette er virkelig bra. Dette er litteratur som berører, som smyger seg innunder huden, som blir hos deg lenge etter at du er ferdig med å lese.

Novellene i  "En enda større ensomhet" er varierende i innhold og lengde. Noen fester seg også sterkere på minnet enn andre. Den første novellen Hestene er én av de lengste, og handler om Gry. Hun må reise til brorens gård for å ta vare på dyrene hans for en periode. Viggo har hatt en arbeidsulykke og ligger på sykehuset. Imens hun gjør seg kjent i brorens hus, innser Gry at hun vet svært lite om ham.

I Røde roser og champagne tar feiringen av en bryllupsdag en svært overraskende vending. I utgangspunktet virker paret som et hvilket som helst gjennomsnittlig ektepar. Først når novellen nærmer seg slutten, begynner leseren å ane ugler i mosen. Det viser seg at den ene skjuler noe for den andre... Slutten på denne så jeg ikke komme.

Jeg har tenkt mye på Lorents, hovedpersonen i novellen som deler navn med tittelen, En enda større ensomhet, i ettertid. Lorents er gammel og har sviktende helse, han bor alene i leiligheten han tidligere delte med sin kone Else. Else døde fra ham for åtte år siden, sønnen Tore bor i Sverige og kommer sjelden på besøk, så Lorents er mye alene. Bortsett fra de ukentlige besøkene fra kvinnene i den kommunale hjemmetjenesten, er det bare søsteren Marie han har kontakt med. Lorents er ensom. Savnet etter Else er sterkt, savnet etter venner og andre nære som er borte likeså. Stadige nye ansikter som dukker opp fra hjemmetjenesten gir ingen rom for å skape nye relasjoner. Han føler seg fremmedgjort, i blokka hvor han bor er ingen av de kjente naboene igjen, det vises ikke lenger jenteturn på TV, på nyhetene er det bare krig og elendighet. Hva er det da som stopper en fra å gi opp?

Nest siste novelle Fargen rosa er finurlig lagt opp slik at man følger nesten hele livsløpet til en kvinne. Gjennom hva kvinnen liker og ikke liker får man et godt innblikk i hvem hun er. Og det er først nå når jeg nå skriver om den, at det går opp for meg at kvinnen forblir navnløs gjennom hele novellen.

Skogen, tett og mørk er den siste i samlingen, og vekker en uro i meg som leser. Mellom linjene leser man at hovedperson må ha begått en forbrytelse, og etter all sannsynlighet har sittet i fengsel. Etter hvert begynner jeg å ane hva forbrytelsen hans har gått ut på, en urovekkende anelse.

Relasjoner mennesker imellom står i fokus i disse novellene, hva vi deler med hverandre og hva vi velger å holde for oss selv. Du kommer nært inn på personene du møter, de er beskrevet med en slik ærlighet, og det er lett å kjenne seg igjen i mange av dem.
I boka "On Writing - A Memoir of the Craft" skriver Stephen King følgende: When the reader hears strong echoes of his or her own life and beliefs, he or she is apt to become more invested in the story (s. 160). Det føler jeg er en dekkende beskrivelse av den leseopplevelsen jeg har hatt med Odd Klippenvågs noveller. Nå gleder jeg meg til å gå i gang med "Ada" - Romanen som Klippenvåg fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for i 2014. Til dere andre sier jeg bare: LES, LES!

Du kan lese mer om Odd Klippenvåg HER og HER.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 136

Rose-Marie har lest og blogget om to av Odd Klippenvågs romaner: Et personlig anliggende og Ada.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar. (Jeg tok selv kontakt med forlaget og ba om ett).

Kilder:
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Odd Karsten Krogh